Trening i det siste

Tinka og jeg har jobbet mye med hennes attityd i det siste. Det viktigste for meg er at hun er glad, gjennomtenkt og trygg i det hun gjør. Jeg aner ikke hva hun har opplevd før, men hun takler feilmeldinger på en helt annen måte en den forrige hunden jeg hadde, som ble frustrert på grensen til provosert ved uteblitt belønning. Bare at jeg klarer å lokke Tinka ut av en posisjon for så å lukke hånda gjør henne litt betuttet, så her har vi mye å jobbe med!

Derfor passer jeg på at når jeg gir en feilmelding får hun lav forsterkning ved kos og hyggelig stemme fra meg, noen ganger lar jeg henne følge godbitene eller leke i hånda mi for å terge henne med å «vise hva hun ikke fikk». Vi har trent på utg.stilling, fvf, hoppstå, bli og innmarsjer.

Noen utfordringer er det som setter litt stopper i den normale treningen og det er at hun psyker på leken og låser seg på den, har lite erfaring med dette, og tar gjern noen tips fra BC-vante som vet hvordan man ordner opp i sånt. Først og fremst forsøker jeg å unngå og forsterke dette, samt forandre på mindsettet hennes ved å belønne mye med godbit før hun får leken igjen.

Hun låser seg også på biler, og kan være vanskelig å ha med å gjøre hvis det kommer flere biler tett på og hun er i bevegelse selv. Stopper jeg opp, setter hun seg med kontakt, så vi har et bra utgangspunkt. Utfordringene ligger visst i at hun er en BC med de rasetypiske egenskapene som følger med 😀 Hun er herlig å trene med, kamper nå kjempefint og sirkelabeidet har kommet seg masse siden vi begynte! I morgen skal hun få være med meg på skolen da jeg har eksamen på mandag og må lese masse. Herlig med en hund som aldri bjeffer, trenger ikke å bekymre meg for å ta henne med noe sted.

Handling, film og trening

På onsdag var det igjen tid for handlingskurs med Fanny. Denne gangen trente vi på fremforbytter – som fremdeles er min største utfordring, bakbytter og serpentiner. Ved å se på videoen fra onsdag ser jeg at jeg trenger mer trening på å bevege meg frem til fremforbyttene, få flyt på bakbyttene og ellers så tar jeg opp serpentinarmen for sent i nesten alle tilfellene og vrir på bena. Har derfor begynt med rotering av ryggen på trening, slik at jeg kan utføre serpentinene korrekt 😉

suse copy

Susi er flink og rask, men hopper ganske fælt 😦 Noen ganger hører dere bare *HØH!* når hun lander, spesielt i en sving, og dette er ikke bra. Derfor har jeg fokusert på hoppeteknikk hjemme med hinderne i hagen, og jeg synes hun er dyktig. Vi får bare videreutvikle det hjemme, bygge muskler og fleksibilitet på henne, så blir hun hvertfall bedre. Vi har fått trent endel på bend work, distance grid og variere på høyden. Susi takler det alle meste fint, utenom bend worken. I griden går det greit, men hun sliter når det er på one-jump og høyden går opp. Jeg synes allikevel hun hopper fint innimellom og har blitt bedre på en jevn «arc» over hinderet, hvor hun før landet nærmere hinderet enn hun satset.

Har trent på 2 av 2 på, og dette går ok, men er ikke noe å juble for 😉 regner allikevel med at Susi treffer feltene på en eller annen måte i konkurransen om 2 uker, som også er det viktigste i første omgang. Drømmen er fremdeles de løpende feltene.

Trente på litt handling hjemme også, og støtte på problemet at Susi tok hinderet fra fremsiden i en 270-graderssving etter bakbytte. Susi pleier ikke å gjøre mye feil, men det regner jeg med er en feil, som vi må rette opp i. Har hatt endel problemer med at hun flikker, spesielt hvis jeg varierer på bakbytter og å løpe rett frem i en kombinasjon, men denne gangen tror jeg ikke hun flikket en eneste gang 😀

suuu

Miljøtrening

Tidligere i uka hadde jeg henne med til Ås sentrum fordi jeg skulle poste en pakke, og bandt henne utenfor posten. Trente på flat dekk og at hun ikke skulle bjeffe. Det gikk ok, helt frem til noen hyggelige personer ville hilse på denne søte svarte saken utenfor posten. Trenger ikke være redd for at noen klarer å stikke av med henne hvertfall, for hun er rask med å gi beskjed når fremmede tar kontakt 😉 Trente også på at hun skulle legge seg når jeg satt meg ned på en benk ute, og på bussen.

Har også shapet henne til å touche hoftene sine og bøye hodet mellom fremlabbene.

Video fra onsdag:

Tannvisning

Var på lydighetskurs på mandag igjen og da skulle vi trene på tannvisning. Problemer der var at Susi ikke er helt trygg i denne situasjonen. Thomas ga oss noen tips for hva vi burde jobbe med. Det vi skal jobbe med fremover er derfor noen av disse tingene

– baklengskjede hele tannvisning

– La andre fremmede mennesker drive omvendt lokking og kaste godbiter til Susi

– La andre fremmede mennesker trene med henne (går ikke direkte på tannvisning, bare på å få henne mer glad i fremmede folk)

– Drive masse motbetinging

– Trene håndtering med henne, slik at situasjonen blir kjent

Vi har alt jobbet endel med håndtering, så dette blir nok den enkleste delen. Den vanskeligste delen blir nok å finne nok fremmede folk som kan hjelpe til med tannvisning. Tror allikevel at jeg kommer unna med å trene på noen få folk, slik at situasjonen blir kjent.

hahaha-001

Vakker mudi!

Hverdagslydighet – motbetinging

Jeg har fundert litt over hvordan jeg skal presentere hundetrening på en fornutig måte. Jeg liker veldig godt den tankegangen med å trene på holdning (attitude) fremfor å konsentrere seg for mye om å pirke på øvelser. For personer som kun er interessert i hverdagslydighet og at hunden skal fungere noenlunde, er det lett å fokusere kun på øvelser, for eksempel at hunden ikke kommer på innkalling. Det å fokusere på holdning (fra Svartberg) er ingen dum ting. Hvordan ser en hund som kommer på innkalling ut? Og hvordan ønsker vi at den skal se ut?

Jeg snakket med Siri på lørdag om oppsett på hverdagslydighetskurs. Hun nevnte noe som jeg likte veldig godt, en tankegang jeg selv har, men har ikke klart å formulere på samme måte. Jeg tenkte videre på det hun sa og fant ut at man kan nesten skrive en konkret liste med prioriteter i treningen hvis ting ikke fungerer som det skal. For eksempel

  1. Hunden må ville ha det du har (og må ville ha det mer enn det andre som er rundt i miljøet)
  2. Hunden må kunne tilby kontakt for å oppnå det du har, den skal fortsette å holde kontakten til neste belønning kommer
  3. Hunden skal kunne tilby atferder for det du har, og tilbyr samme atferd om igjen etter gitt belønning

Enkelt og greit… Har man da en hund som ikke kommer på innkalling, må man mest sannsynlig tilbake til punk 1.: hunden må ville ha det du har, mer enn noe annet i miljøet. Først må man jobbe opp gode forsterkere før man kan forvente at hunden skal komme på innkalling. I tillegg må man bygge opp en forventning til innkalling = det hunden har lyst på hvis den velger å komme.

Har man en hund som plutselig blir forstyrret av noen som passerer må man innimellom stoppe opp midt i treningen og trene på kindereggøvelsen. Selv om hunden rent teoretisk har tatt feil valg i treningen. Si jeg trener lineføring, og en hest passerer. Da vil heller hunden min se på hesten enn å jobbe for godbitene og lekene jeg har i lomma. Så da må jeg tilbake på punkt 1 eller 2, øke forventningene til belønning samtidig som det passerer en hest. I tillegg blir jeg nødt til å motbetinge hesten (som mest sannsynlig er litt skummel). Etterhvert vil ikke hesten være en forstyrrelse lengre, og da kan man kreve mer for godbitene. Av og til kan man kun kreve at hunden spiser godbitene man tilbyr.

Det kan være vanskelig å «gå tilbake» i treningen, og kun kreve en stille sitt med kontakt når hunden også kan gå 10 minutt fri ved fot uten forstyrrelser. Men hvis hunden blir forstyrret av omgivelsene sine, bør man heller trene på det.

Det jeg jobber med med Susi for tiden er å motbetinge folk som går forbi huset vårt, biler og annet som forstyrrer henne ut vinduet. Mange ganger har jeg bare ropt henne til meg, slik at hun ikke klarer å se ut vinduet, men det løser ingen problemer. Nå har jeg en skål klar med godbiter, og en klikker liggende. Hvis Susi da begynner å gi beskjed at «Lene!lene-lene-lene, det går MENNESKER (!) forbi!!!» så er jeg klar til å motbetinge. Målet er at Susi skal kunne titte på personen som går forbi huset uten å føle behov for å varsle. Det samme må jeg gjøre hvis jeg trener lydighet ute, og noe forstyrrer henne. Det er ganske frustrerende, men jeg vet det gir resultater.

Lily (min yngste cavalier) ble sparket av en tilfeldig forbipasserende da hun var liten, og viste verre og verre tendenser til å springe mot og bjeffe på mennesker vi møtte på tur. En kveld luftet jeg henne på jordet, det kom en jogger, det var mørkt og Lily løp etter han og bjeffet. Joggeren klikket plutselig på henne, snudde seg, brølte og trampet mot henne. Og Lilys redsel mot mennesker, spesielt joggere ble forsterket enda noen hakk… Dette slet jeg med ganske lenge, drev og motbetinget og trente kinderegg lenge. Det ga resultater og nå skal det mye til før Lily viser de samme bjeffetendensene, selv om jeg lar være å motbetinge.

Det er bare viktig for meg nå og ikke glemme å fokusere på motbetinging med Susi. Hun har mye vokting i seg, ogtrenger ikke utvikle skarpheten sin noe mer.

Nå gleder jeg meg til å komme meg hjem og jobbe mer med de løpende feltene hennes!

Kvantitet foran kvalitet

I går fikk jeg et innfall hvor jeg konkluderte med at for å bli en god designer må jeg bli designnerd. Dvs begynne å lese designblogger, tidsskrift og bøker. Jeg dumpet over et blogginnlegg som omhandlet keramikkstudenter og kvantitet foran kvalitet. Link her. Foreleseren delte klassen i to grupper, hvorav én gruppe skulle lage så mange keramikkpotter som mulig, og den andre gruppen skulle kun lage én. Det var de samme kriteriene for å få god karakter på begge gruppene, og de som lagde mange trengte bare én bra krukke for å få A. De krukkene av best kvalitet var de fra gruppen med kvantitet.

Dette er ikke noe nytt fenomen, feil og lær, prøv mange ganger og få det til, men det ga meg en liten påminnelse om at det ikke hjelper med å trene få effektive økter med hundene våre. For å bli BEST må man trene masse og ikke bare effektivt med den hunden man har. Sett fra et annet perspektiv kan det å ha mange hunder også gjøre at man produserer «bedre» hunder jevnt over. Fordi man får utrolig mye trening i å trene hund… Har du ikke lyst på flere hunden kan det alltids være en fordel og være instruktør, da får du trent mange hunder (og folk) og lærer mye mer enn hvis du bare trener én hund 😉 I tillegg, trener man mange økter om dagen med hunden, vil de øktene som går dårlig lære oss noe og gjøre oss bedre.

En annen side av samme sak er at selv om hunden tilbyr feil atferd mange ganger, så er det bedre enn at den tilbyr noe få korrekte. Kommer hunden i en situasjon hvor den ikke klarer å få inn den korrekte atferden, vet den ikke hvordan den skal fikse opp. Typiske eksempler på dette er hoppeteknikk og løpende felt, hvor det er en fordel at hunden kan variere stegmønster og hvordan den bruker kroppen for å finne best mulig løsning, og ikke feste seg i et bestem mønster.

Sååå, ved å lese blogger om design fant jeg en måte til å bli mer hundenerd  😀

1. økt med Susis valg

Etter feil fokus  i treningen til Susi, har jeg nå hatt den første økten hvor jeg bevisst gikk inn for at Susi skulle ta alle valgene selv. Må legge til at inne når vi shaper triks og annet er det ikke noe problem med fokus på samme måten som ute, og jeg har heller aldri hatt stort behov for å kontrollere henne. Har prøvd å finne et blogginnlegg Fanny har skrevet om samme greiene angående setteren deres Pi, men fant det ikke. Feel free to google it yourself 😉

Hvertfall gikk jeg ut med Susi belønnet henne for å sitte for døren åpnet seg og sa okay på at hun kunne springe ut. Hun sprang ut og jeg stod igjen. Så kom hun inn igjen og satte seg i døråpningen. Jeg belønnet og løste henne fra sitten og gikk ut sammen med henne. Susi tok noen seiersrunder på gårdsplassen og jeg trasket bare rundt og ventet på at hun skulle ta kontakt. Etter omkring 3 minutt kom hun innom fikk klikk og godbit og fortsatte på runden sin. Jeg trasket og jeg merket på henne at hun nesten ventet på signal fra meg. Passet på at jeg ikke stilte meg opp konkurransemessig, som er et signal for utgangstilling. Det tok ganske lang tid før Susi valgte å komme innom igjen. Imidlertidig stod hun gjerne og så litt på meg og ventet, da hun ikke fikk kommando fortsatte hun å snuse eller leke i snøfonnene. Det som var litt synd var at vi ble forstyrret av noen unger som løp og ropte på veien, hvor jeg måtte rope til meg Susi og begynne motbetinging. Etter forstyrrelsen var forbi fortsatte jeg med samme opplegg som tidligere.

Etter det ble Susi kjempeflink til å være hos meg og var mye mer utholdende enn hun pleier. Vi trente også på noe Thomas nevnte. Man kaster godbiter til hunden. Når hunden slutter med snusinga og tar kontakt, klikker man og kaster en ny godbit. Poenget er at hunden skal bruke kortest mulig tid på valget om kontakt etter spist godbit. Susi ble veldig god på dette etter 2 repetisjoner.

Alt i alt ble det en veldig bra økt. Lite tull og mye bra fokus. Begynte kommandering av stå på avstand. Susi prøvde sitt og smelle ned i dekk, og da hun ikke fikk det til ga hun fra seg et frustrert bjeff! Noe som er veldig lenge siden hun har gjort! Ble overrasket og begynte og le, men innså at jeg måtte gi henne en timeout og gjorde det. Gleder meg til neste økt med Susi!

Susis valg

Helt siden Susi var liten har hun vært ukonsentrert. Hun ar blitt mye mye mye bedre nå, men allikevel er hun ikke så utholdende som jeg hadde håpet hun skulle være når hun var 15 mnd. I går gikk jeg en god tur på dagen, jeg belønnet masse at hun gikk med slakt bånd ved siden min, og at hun stoppet når jeg gjorde det.  Gjorde hun feil stoppet jeg opp og tok henne tilbake og forsøkte på nytt. Jeg kan hvertfall ikke fortsette å gå hvis hun skal gå utav posisjonen sin. En tanke slo meg og det er at jeg gir lite av ansvaret til Susi i treninga vår. Tidligere så har jeg gjort dette fordi hun ville absolutt ikke spise eller leke på tur eller trening, og jeg har måttet «hjernevaske» henne på at det er den eneste måten å leve livet på. Enten tar hun det jeg tilbyr og trener med meg, eller så får hun ikke gå å gjøre noe gøy. Nå er det imidlertidig blitt sånn at Susi er matvrak og elsker å leke.

Derfor er det nå på tide å la Susi ta ansvaret selv. Dette gikk opp for meg på turen tidligere på dagen, men ble veldig bekreftet på kurset om kvelden da vi skulle trene på innmarsjer. Susi sprang heller rundt og lekte for seg selv i snøen, enn å oppsøke meg. Jeg har med andre ord sjelden latt henne ta ansvar selv i sånne sammenhenger, for det første kan det hende hun går bort til en annen hund og det blir trøbbel, eller menneske eller noe annet. I hvertfall har jeg ikke ønsket at hun skal klare å belønne seg selv. Susi er flink på å komme i utgangsstilling når jeg stiller meg konkurransemessig opp, men allikevel er det jeg som tar kontrollen, det at jeg stiller meg opp er en kommando for henne for å komme i utgangsstilling. Nå skal det hvertfall bli annerledes! Fra nå av skal jeg forsøke å la henne ta alt initiativet i treningen, hvis hun stikker får jeg se hva situasjon det er i og ta valg deretter. Jeg er sikker på at etter noen økter med denne typen trening, kommer ting til å ha bedret seg betraktelig! 😀

Uventet?

Skitur med søte vofser

Passet litt på Shejpa fra igår til idag, gikk en lang skitur med begge hundene, kjempefint! Shejpa er derimot ikke så flink med ski, hun gikk i veien for skiene hele tiden, hun gikk enten oppå dem bak meg, eller stoppet opp rett foran meg, i tillegg blindbyttet hun meg hele tiden og fanget skistavene mine i båndet 😀 så henne slapp jeg ganske tidlig på turen, da sprang hun og koste seg eller luntet ved siden min. Susi har virkelig fått sansen for å gå fremme i sporet og trekke litt.

Uventet vennskap

For å gjøre historien kort så har Susi hatt noen småproblemer med å komme overens med noen andre hunder rundt bena mine(jeg er nok en veldig viktig ressurs hun har litt behov for å beskytte, eller noe slikt). Jeg har fått inntrykk av at Shejpa også kan være litt lunefull, og derfor ble var jeg virkelig på vakt da de to skulle gå sammen og kommunisere for seg selv. Derfor ble jeg veldig overrasket da de to rare tispene slo over i lek på turen. Slutter aldri å bli overrasket over Susi eller hunder generelt, og derfor er det jo så spennende også 😀 De lekte hvertfall ganske så fint, og det var kjekt å se. Som valp var Susi ikke så veldig leken, og det tok lang tid før hun turde slå over i lek med noen, hun skulle helst ha møtt dem mange ganger. Shejpa har hun aldri gått sammen med på denne måten, og allikevel lekte de kjempefint! Eneste som var litt problem på turen var når jeg falt, da skulle begge hundene bort (aner ikke hvorfor, kanskje fordi lomma med frolic kom nærmere bakken? 😉 ) og begge stivnet litt til. Fikk heldigvis brutt fint opp og gått videre. Eneste som bekymrer meg er at Shejpa klarte å løpe fra Susi i snøen, men jeg tipper det er Susi som ville gi henne litt selvtillit 😀 (Shejpa er muligens en konkurrent i agility, hvis Susi blir målt ned i mellom)

Susi lei av å dra fremover

Før jeg slapp Susi og de lekte kom vi til en liten oppoverbakke, som jeg selvsagt datt i. Jeg ble liggende og forbanne nysnøen og den bare glipen på magen min før Susi ble lei snudde seg tok tak i båndet med munnen og begynte å trekke bakover. Da begynte jeg å le så mye at jeg ikke klarte å reise meg, og Susi nykket enda hardere, kan ikke anbefale den måten å bruke trekkhunder på, nykkene var veldig ubehagelige 😉

Lekende raringer

Inne i stua begynte de å leke igjen, jeg stormet frem og hentet kameraet og fikk filmet en liten snutt. Etter litt lek var de trøtte og sovnet i sofaen.

Filmen er for spesielt interesserte 😀

Its yer choice… NOT!

Siden igår har jeg passet en 6 mnd gammel hund for Ingerid og Sigurd. Hannvalpen er foreldrene til Sigurd sin og trengte pass siden den bjeffet så mye og huseierne til Ingerid klikker vinkel ved bråk fra hundene. Susi var veldig lite begeistret for den plagsomme valpen, og ville helst jage ham ut av huset i starten, men kunne gjerne leke med ham på tur.

Susi kjører the hard way

Han  er veldig glad i godbiter så begynte å trene litt med ham, han ble utrolig flink på omvendt lokking, så vi avanserte til litt burleker etterhvert. Her hjalp det veldig mye å ha en Susi som knurret hver gang han forsøkte å gå ut av buret, så han kunne etterhvert ligge der inne med en god del forstyrrelser. Haken var at Susi måtte være i nærheten, da! Klarte å lære opp Susi til at Reiku (snodig samisk navn på en hund) kunne få lov til å gå ut av buret, og drev med litt omvendt lokking. Utrolig hvor raskt det går med en hund som ikke har lært spesielt mye på forhånd! Begynner å virkelig glede meg til min neste valp, har lært så ufattelig mye på det året jeg har hatt Susi.

It’s still not yer choice

Jeg og Harald satt og spiste. Jeg hadde en skål med godbiter på bordet for å kunne belønne flinke hunder. Da Harald og jeg skulle rydde av bordet, lå Reiku på gulvet og Susi i sofaen. Reiku reiste seg for å forsyne seg av godbitene på bordet, men ombestemte seg rask da en dyp knurring hørtes fra sofaen. Flinke oppdragende Susi! I tillegg gikk hun mellom Reiku og kjøkkenbenken da han prøvde å stjele mat. Noen fordeler må det være å ha en hund som har litt syk trang for å kontrollere omverdenen!

Susi med barnetekke

Sigurd og Ingerid har vært innom her mye i helga, og hatt med den nye valpen Bris, som Susi har vært så flink med! Hun klarer å dele gjenstander med henne og leker forsiktig og stille! Jeg tror jammen Susi ville blitt en utrolig snill og tålmodig mor, noe jeg egentlig aldri ville ha ventet meg. Men etter å ha sett henne sammen med Bris må jeg si at hun har masse av de egenskapene en god tispemor bør ha!

Bedreviterne

Jeg er en av bedreviterne. Med bedreviter mener jeg ikke at jeg vet bedre, men at jeg selv ofte tror jeg gjør det. Siden kan det vise seg at jeg har tatt helt feil, eller bare visste en del av sannheten. Bedrevitere møter du i alle slags sammenhenger, også innen hundesporten. De kan ha vunnet store mesterskap med én eller flere hunder og mener derfor at de har rett til å belære andre, eller rett og slett tror de er best og slenger rundt seg med synspunkter om alt og alle. Og andre bedrevitere har ikke vunnet noenting, men har store ambisjoner og mener de kan best, og har et stort behov for å belære. De fleste bedreviterne har dette til felles, behov for å belære – ikke lære vekk, men belære.

Den belærende bedreviteren er forsåvidt bedre enn den innadvendte. Den innadvendte mener at den er best, kan bedre, men bare sier ingenting om det, de er lunefulle.

Jeg er en bedreviter, men mest innadvendt, for jeg har lært meg at det å åpne munnen for mye og uttale meg, ikke alltid lønner seg. Jeg har lært at meninger jeg har idag kan forandres mye, om ikke totalt med det jeg mener om to år, eller bare i morgen, derfor er det ofte bedre å holde seg enn å falle for fristelsen og uttale seg.

Bedrevitere ovenfor unge hundeførere og omvendt

Jeg var kanskje 15, hadde cavalier og konkurrerte masse i agility. Jeg hadde gått flere kurs og lært at det å «ta» hunden var veien til helvete og de som da skulle falle for fristelsen var dyremishandlere og det som verre var. Jeg diskuterte høylytt på canisforumet, med venner og andre hundetrenere om at den positive veien, var veien og gå. Klikkertrening var det mest effektive. Jeg klarte til og med å prestere å fortelle de mest aktive lydighetsfolkene i klubben akkurat hva jeg mente om treningsmetodene deres:  «utdaterte – 70-talls og lite effektivt» i tillegg til at de var veldig onde mennesker som gjorde hundene sine vondt for noen dumme pokaler i lydighet. Da fikk jeg huden full av blant annet én som nå er på landslaget. Veldig mange slemme og nedlatende ting ble sagt til meg og jeg vil ikke engang tenke på hva de sa bak ryggen min etterpå. Denne personen, som til og med har vært innom landslaget mente blant annet at jeg aldri kom til å bli halvparten så god som henne og var ikke beskjeden da hun sa det til meg.

Jeg var nok frekk og bedrevitende, og nå har jeg heldigvis lært meg å trå litt mer varsomt når jeg snakker med personer jeg vet har et annet syn på hundetrening enn meg, og sier gjerne «av og til må man jo…» bare for å vri meg unna en ubehagelig diskusjon. Jeg har blitt en innadvendt bedreviter, og forstår at et ord kan bety mange ting, for eksempel lederskap… Kvinnen som kjeftet huden min full for mange år siden var/er også en bedreviter, bare en annen type enn meg. Jeg håper derimot aldri at jeg kommer til å være så nedlatende mot noen, og hvertfall ikke mot noen så mye yngre enn meg.

Hundehviskere

Diskusjonen om hundehviskeren vil jeg ikke engang begi meg innpå, men det finnes flere hundehviskere enn Ceasar Milan. En av dem trodde jeg aldri jeg trengte å møte. Men da Susi skulle til mentaltest kunne jeg ikke unngå det. Det som var mest irriterende med det møtet var at han greidde alle klikkertrenere under én kam, nemlig under «belønner alt bra, overser det negative» og synonymiserte klikkertrening med snillisme og fri oppdragelse. De klikkertrenerne jeg kjenner er vel kanskje noen av de mest kravstore hundetrenerne jeg vet om! Hadde store Østli visst det, ville han kanskje stillt seg annerledes, men han var ikke klar for en diskusjon, for troen hans er så sterk.

Å være bedreviter kan være en god ting

Det jeg har opplevd gjennom mange år som bedreviter er hvor mye jeg har lært. Jeg har kastet ut et utsagn jeg trodde helt og fullendt på, og logisk nok satt igang en diskusjon hvor jeg har måttet argumentere for mine synspunkter. Dette har gjort meg rundere i kantene og mer ydmyk, sannheten kan ha mange sider, og formuleringer har mye og si. Det jeg har blitt litt redd for i det siste er å avslutte den prosessen, det skjer automatisk når man går fra en utadvendt til innadvendt bedreviter. Den innadvendte bedreviteren setter aldri igang en diskusjon, og går glipp av uendelig mye lærdom.

Bedrevitende bloggere

Diskusjoner om hundetrening pågår hele tiden, og gjerne gjennom bloggposter eller forum. Det som er så synd med å ha dette mediumet å uttale seg på, er at de man diskuterer med eller syns noe om kun er representert gjennom ord. Hvis man hadde trent sammen med de man diskuterer med er jeg ganske sikker på at det hadde vært mye mindre diskusjon. Noen er dårlige på å formulere seg, mens andre tar alltid ting opp i verste mening. Problemet med Internett er at man ikke får sett alle sidene av en sak, og derfor ser jeg det som veldig unødvendig å ta treningsdiskusjoner med personer man ikke kjenner over Internett. Folk som trener hund har forskjellig fokus på elementer i treningen, og selv om to personer trener veldig likt, kan dette fokuset bli en stor diskusjon over nettet.

Kom på en ting som ble sagt under Neil Wallis sitt klikkerkurs i Sarpsborg. Jeg og Neil hadde en diskusjon om negativ straff/positiv straff. Jeg skjønte etterhvert at han ikke hadde helt orden på begrepene og ble flere ganger bedt om å definere begreper uten at noen skjønte hva jeg mente. Dette var selvsagt frustrerende og jeg er sikker på at alle de fra det kurset kjenner meg som hun snåle blonde jenta som trodde hun visste best. Blant annet var det én på kurset som sa: «de som er veldig flinke i teorien er ofte dårlige i praksis», dette er jeg ikke enig i, men for mange er det et stort sprang fra teori til praksis, noe som gjør diskusjon med kun ord veldig vanskelig.