Tannvisning

Var på lydighetskurs på mandag igjen og da skulle vi trene på tannvisning. Problemer der var at Susi ikke er helt trygg i denne situasjonen. Thomas ga oss noen tips for hva vi burde jobbe med. Det vi skal jobbe med fremover er derfor noen av disse tingene

– baklengskjede hele tannvisning

– La andre fremmede mennesker drive omvendt lokking og kaste godbiter til Susi

– La andre fremmede mennesker trene med henne (går ikke direkte på tannvisning, bare på å få henne mer glad i fremmede folk)

– Drive masse motbetinging

– Trene håndtering med henne, slik at situasjonen blir kjent

Vi har alt jobbet endel med håndtering, så dette blir nok den enkleste delen. Den vanskeligste delen blir nok å finne nok fremmede folk som kan hjelpe til med tannvisning. Tror allikevel at jeg kommer unna med å trene på noen få folk, slik at situasjonen blir kjent.

hahaha-001

Vakker mudi!

Hverdagslydighet – motbetinging

Jeg har fundert litt over hvordan jeg skal presentere hundetrening på en fornutig måte. Jeg liker veldig godt den tankegangen med å trene på holdning (attitude) fremfor å konsentrere seg for mye om å pirke på øvelser. For personer som kun er interessert i hverdagslydighet og at hunden skal fungere noenlunde, er det lett å fokusere kun på øvelser, for eksempel at hunden ikke kommer på innkalling. Det å fokusere på holdning (fra Svartberg) er ingen dum ting. Hvordan ser en hund som kommer på innkalling ut? Og hvordan ønsker vi at den skal se ut?

Jeg snakket med Siri på lørdag om oppsett på hverdagslydighetskurs. Hun nevnte noe som jeg likte veldig godt, en tankegang jeg selv har, men har ikke klart å formulere på samme måte. Jeg tenkte videre på det hun sa og fant ut at man kan nesten skrive en konkret liste med prioriteter i treningen hvis ting ikke fungerer som det skal. For eksempel

  1. Hunden må ville ha det du har (og må ville ha det mer enn det andre som er rundt i miljøet)
  2. Hunden må kunne tilby kontakt for å oppnå det du har, den skal fortsette å holde kontakten til neste belønning kommer
  3. Hunden skal kunne tilby atferder for det du har, og tilbyr samme atferd om igjen etter gitt belønning

Enkelt og greit… Har man da en hund som ikke kommer på innkalling, må man mest sannsynlig tilbake til punk 1.: hunden må ville ha det du har, mer enn noe annet i miljøet. Først må man jobbe opp gode forsterkere før man kan forvente at hunden skal komme på innkalling. I tillegg må man bygge opp en forventning til innkalling = det hunden har lyst på hvis den velger å komme.

Har man en hund som plutselig blir forstyrret av noen som passerer må man innimellom stoppe opp midt i treningen og trene på kindereggøvelsen. Selv om hunden rent teoretisk har tatt feil valg i treningen. Si jeg trener lineføring, og en hest passerer. Da vil heller hunden min se på hesten enn å jobbe for godbitene og lekene jeg har i lomma. Så da må jeg tilbake på punkt 1 eller 2, øke forventningene til belønning samtidig som det passerer en hest. I tillegg blir jeg nødt til å motbetinge hesten (som mest sannsynlig er litt skummel). Etterhvert vil ikke hesten være en forstyrrelse lengre, og da kan man kreve mer for godbitene. Av og til kan man kun kreve at hunden spiser godbitene man tilbyr.

Det kan være vanskelig å «gå tilbake» i treningen, og kun kreve en stille sitt med kontakt når hunden også kan gå 10 minutt fri ved fot uten forstyrrelser. Men hvis hunden blir forstyrret av omgivelsene sine, bør man heller trene på det.

Det jeg jobber med med Susi for tiden er å motbetinge folk som går forbi huset vårt, biler og annet som forstyrrer henne ut vinduet. Mange ganger har jeg bare ropt henne til meg, slik at hun ikke klarer å se ut vinduet, men det løser ingen problemer. Nå har jeg en skål klar med godbiter, og en klikker liggende. Hvis Susi da begynner å gi beskjed at «Lene!lene-lene-lene, det går MENNESKER (!) forbi!!!» så er jeg klar til å motbetinge. Målet er at Susi skal kunne titte på personen som går forbi huset uten å føle behov for å varsle. Det samme må jeg gjøre hvis jeg trener lydighet ute, og noe forstyrrer henne. Det er ganske frustrerende, men jeg vet det gir resultater.

Lily (min yngste cavalier) ble sparket av en tilfeldig forbipasserende da hun var liten, og viste verre og verre tendenser til å springe mot og bjeffe på mennesker vi møtte på tur. En kveld luftet jeg henne på jordet, det kom en jogger, det var mørkt og Lily løp etter han og bjeffet. Joggeren klikket plutselig på henne, snudde seg, brølte og trampet mot henne. Og Lilys redsel mot mennesker, spesielt joggere ble forsterket enda noen hakk… Dette slet jeg med ganske lenge, drev og motbetinget og trente kinderegg lenge. Det ga resultater og nå skal det mye til før Lily viser de samme bjeffetendensene, selv om jeg lar være å motbetinge.

Det er bare viktig for meg nå og ikke glemme å fokusere på motbetinging med Susi. Hun har mye vokting i seg, ogtrenger ikke utvikle skarpheten sin noe mer.

Nå gleder jeg meg til å komme meg hjem og jobbe mer med de løpende feltene hennes!

1. økt med Susis valg

Etter feil fokus  i treningen til Susi, har jeg nå hatt den første økten hvor jeg bevisst gikk inn for at Susi skulle ta alle valgene selv. Må legge til at inne når vi shaper triks og annet er det ikke noe problem med fokus på samme måten som ute, og jeg har heller aldri hatt stort behov for å kontrollere henne. Har prøvd å finne et blogginnlegg Fanny har skrevet om samme greiene angående setteren deres Pi, men fant det ikke. Feel free to google it yourself 😉

Hvertfall gikk jeg ut med Susi belønnet henne for å sitte for døren åpnet seg og sa okay på at hun kunne springe ut. Hun sprang ut og jeg stod igjen. Så kom hun inn igjen og satte seg i døråpningen. Jeg belønnet og løste henne fra sitten og gikk ut sammen med henne. Susi tok noen seiersrunder på gårdsplassen og jeg trasket bare rundt og ventet på at hun skulle ta kontakt. Etter omkring 3 minutt kom hun innom fikk klikk og godbit og fortsatte på runden sin. Jeg trasket og jeg merket på henne at hun nesten ventet på signal fra meg. Passet på at jeg ikke stilte meg opp konkurransemessig, som er et signal for utgangstilling. Det tok ganske lang tid før Susi valgte å komme innom igjen. Imidlertidig stod hun gjerne og så litt på meg og ventet, da hun ikke fikk kommando fortsatte hun å snuse eller leke i snøfonnene. Det som var litt synd var at vi ble forstyrret av noen unger som løp og ropte på veien, hvor jeg måtte rope til meg Susi og begynne motbetinging. Etter forstyrrelsen var forbi fortsatte jeg med samme opplegg som tidligere.

Etter det ble Susi kjempeflink til å være hos meg og var mye mer utholdende enn hun pleier. Vi trente også på noe Thomas nevnte. Man kaster godbiter til hunden. Når hunden slutter med snusinga og tar kontakt, klikker man og kaster en ny godbit. Poenget er at hunden skal bruke kortest mulig tid på valget om kontakt etter spist godbit. Susi ble veldig god på dette etter 2 repetisjoner.

Alt i alt ble det en veldig bra økt. Lite tull og mye bra fokus. Begynte kommandering av stå på avstand. Susi prøvde sitt og smelle ned i dekk, og da hun ikke fikk det til ga hun fra seg et frustrert bjeff! Noe som er veldig lenge siden hun har gjort! Ble overrasket og begynte og le, men innså at jeg måtte gi henne en timeout og gjorde det. Gleder meg til neste økt med Susi!

Susis valg

Helt siden Susi var liten har hun vært ukonsentrert. Hun ar blitt mye mye mye bedre nå, men allikevel er hun ikke så utholdende som jeg hadde håpet hun skulle være når hun var 15 mnd. I går gikk jeg en god tur på dagen, jeg belønnet masse at hun gikk med slakt bånd ved siden min, og at hun stoppet når jeg gjorde det.  Gjorde hun feil stoppet jeg opp og tok henne tilbake og forsøkte på nytt. Jeg kan hvertfall ikke fortsette å gå hvis hun skal gå utav posisjonen sin. En tanke slo meg og det er at jeg gir lite av ansvaret til Susi i treninga vår. Tidligere så har jeg gjort dette fordi hun ville absolutt ikke spise eller leke på tur eller trening, og jeg har måttet «hjernevaske» henne på at det er den eneste måten å leve livet på. Enten tar hun det jeg tilbyr og trener med meg, eller så får hun ikke gå å gjøre noe gøy. Nå er det imidlertidig blitt sånn at Susi er matvrak og elsker å leke.

Derfor er det nå på tide å la Susi ta ansvaret selv. Dette gikk opp for meg på turen tidligere på dagen, men ble veldig bekreftet på kurset om kvelden da vi skulle trene på innmarsjer. Susi sprang heller rundt og lekte for seg selv i snøen, enn å oppsøke meg. Jeg har med andre ord sjelden latt henne ta ansvar selv i sånne sammenhenger, for det første kan det hende hun går bort til en annen hund og det blir trøbbel, eller menneske eller noe annet. I hvertfall har jeg ikke ønsket at hun skal klare å belønne seg selv. Susi er flink på å komme i utgangsstilling når jeg stiller meg konkurransemessig opp, men allikevel er det jeg som tar kontrollen, det at jeg stiller meg opp er en kommando for henne for å komme i utgangsstilling. Nå skal det hvertfall bli annerledes! Fra nå av skal jeg forsøke å la henne ta alt initiativet i treningen, hvis hun stikker får jeg se hva situasjon det er i og ta valg deretter. Jeg er sikker på at etter noen økter med denne typen trening, kommer ting til å ha bedret seg betraktelig! 😀

Uventet?

Skitur med søte vofser

Passet litt på Shejpa fra igår til idag, gikk en lang skitur med begge hundene, kjempefint! Shejpa er derimot ikke så flink med ski, hun gikk i veien for skiene hele tiden, hun gikk enten oppå dem bak meg, eller stoppet opp rett foran meg, i tillegg blindbyttet hun meg hele tiden og fanget skistavene mine i båndet 😀 så henne slapp jeg ganske tidlig på turen, da sprang hun og koste seg eller luntet ved siden min. Susi har virkelig fått sansen for å gå fremme i sporet og trekke litt.

Uventet vennskap

For å gjøre historien kort så har Susi hatt noen småproblemer med å komme overens med noen andre hunder rundt bena mine(jeg er nok en veldig viktig ressurs hun har litt behov for å beskytte, eller noe slikt). Jeg har fått inntrykk av at Shejpa også kan være litt lunefull, og derfor ble var jeg virkelig på vakt da de to skulle gå sammen og kommunisere for seg selv. Derfor ble jeg veldig overrasket da de to rare tispene slo over i lek på turen. Slutter aldri å bli overrasket over Susi eller hunder generelt, og derfor er det jo så spennende også 😀 De lekte hvertfall ganske så fint, og det var kjekt å se. Som valp var Susi ikke så veldig leken, og det tok lang tid før hun turde slå over i lek med noen, hun skulle helst ha møtt dem mange ganger. Shejpa har hun aldri gått sammen med på denne måten, og allikevel lekte de kjempefint! Eneste som var litt problem på turen var når jeg falt, da skulle begge hundene bort (aner ikke hvorfor, kanskje fordi lomma med frolic kom nærmere bakken? 😉 ) og begge stivnet litt til. Fikk heldigvis brutt fint opp og gått videre. Eneste som bekymrer meg er at Shejpa klarte å løpe fra Susi i snøen, men jeg tipper det er Susi som ville gi henne litt selvtillit 😀 (Shejpa er muligens en konkurrent i agility, hvis Susi blir målt ned i mellom)

Susi lei av å dra fremover

Før jeg slapp Susi og de lekte kom vi til en liten oppoverbakke, som jeg selvsagt datt i. Jeg ble liggende og forbanne nysnøen og den bare glipen på magen min før Susi ble lei snudde seg tok tak i båndet med munnen og begynte å trekke bakover. Da begynte jeg å le så mye at jeg ikke klarte å reise meg, og Susi nykket enda hardere, kan ikke anbefale den måten å bruke trekkhunder på, nykkene var veldig ubehagelige 😉

Lekende raringer

Inne i stua begynte de å leke igjen, jeg stormet frem og hentet kameraet og fikk filmet en liten snutt. Etter litt lek var de trøtte og sovnet i sofaen.

Filmen er for spesielt interesserte 😀

Its yer choice… NOT!

Siden igår har jeg passet en 6 mnd gammel hund for Ingerid og Sigurd. Hannvalpen er foreldrene til Sigurd sin og trengte pass siden den bjeffet så mye og huseierne til Ingerid klikker vinkel ved bråk fra hundene. Susi var veldig lite begeistret for den plagsomme valpen, og ville helst jage ham ut av huset i starten, men kunne gjerne leke med ham på tur.

Susi kjører the hard way

Han  er veldig glad i godbiter så begynte å trene litt med ham, han ble utrolig flink på omvendt lokking, så vi avanserte til litt burleker etterhvert. Her hjalp det veldig mye å ha en Susi som knurret hver gang han forsøkte å gå ut av buret, så han kunne etterhvert ligge der inne med en god del forstyrrelser. Haken var at Susi måtte være i nærheten, da! Klarte å lære opp Susi til at Reiku (snodig samisk navn på en hund) kunne få lov til å gå ut av buret, og drev med litt omvendt lokking. Utrolig hvor raskt det går med en hund som ikke har lært spesielt mye på forhånd! Begynner å virkelig glede meg til min neste valp, har lært så ufattelig mye på det året jeg har hatt Susi.

It’s still not yer choice

Jeg og Harald satt og spiste. Jeg hadde en skål med godbiter på bordet for å kunne belønne flinke hunder. Da Harald og jeg skulle rydde av bordet, lå Reiku på gulvet og Susi i sofaen. Reiku reiste seg for å forsyne seg av godbitene på bordet, men ombestemte seg rask da en dyp knurring hørtes fra sofaen. Flinke oppdragende Susi! I tillegg gikk hun mellom Reiku og kjøkkenbenken da han prøvde å stjele mat. Noen fordeler må det være å ha en hund som har litt syk trang for å kontrollere omverdenen!

Susi med barnetekke

Sigurd og Ingerid har vært innom her mye i helga, og hatt med den nye valpen Bris, som Susi har vært så flink med! Hun klarer å dele gjenstander med henne og leker forsiktig og stille! Jeg tror jammen Susi ville blitt en utrolig snill og tålmodig mor, noe jeg egentlig aldri ville ha ventet meg. Men etter å ha sett henne sammen med Bris må jeg si at hun har masse av de egenskapene en god tispemor bør ha!

Agility, hundeslipp og bilder

Idag var jeg nok en gang på Åsen for å trene litt agility. Trente på denne kombinasjonen her:

Hundeslipp

Slapp henne på hundeplassen. Det var en doberman hann, en jack russell tispe og en stor brun ting (hann). Susi begynte hardt ut som vanlig, men roet seg ganske greit med de andre i nærheten så lenge de ikke tok kontakt. Dobermannen og jacken gikk sin vei, og den siste hunden var så stor og tung at den bare satt der, Susi gikkbort selv og snuste på denne og ble ganske så avslappet! Yey! Ble utrolig glad når hun tok kontakt på en annen måte enn «vrææææl, ggrrrrr og boff». Etterpå kom det inn en dvergschnausser hanne på 1,5 år. Susi var mer ettertenksom før hun utagerte (jada jada, hun utagerte jo, men her må vi jo se på det positive ;-)) Schausseren var veldig grei og de lekte til og med litt. Så nå begynner det og løsne!!

Stå i ro eller bevege seg?

Tidligere har det blitt mye terpet på å bevege seg når hunder skal gå i lag uten å utagere. Opplever det motsatt med Susi. Begynner jeg å bevege meg følger hun med på meg OG den andre hunden, og det virker som om det blir for mye, for da smeller det. Jeg har funnet ut at jeg bør stå i ro så lenge Susi er «involvert» i en hilsesituasjon.

Bilder av Susi, tatt 29.07.08

Har forresten sagt til henne at hun skal holde munnen lukket når jeg tar frem kameraet… Men opplever igjen en kommunikasjonssvikt

Premacks prinsipp

Jammen, det er jo bare å benytte seg av premacks prinsipp!

Fikk en liten kommentar i bloggen, under et innlegg hvor jeg skrev at Susi lekte godt, men ville ikke spise godbit, eller jobbe hardt for godbiten. Fikk kommentar på innlegget «hun spiser ikke gobiter sier du, men leker bra? haha det er jo bare premacks prinsipp!»

Vil derfor skrive et eget innlegg om Premacks prinsipp.

Hva er dette?

(Premack, 1959, 1963) states that more probable behaviors will reinforce less probable behaviors. Altså, en atferd som ikke er sannsynlig, slik som å sitte før maten blir servert, kan bli forsterket av matspising, som er en mer sannsynlig atferd.

Hvis et individ er kjent med at konsekvensen av å gjøre en atferd som ikke er «gøy» i seg selv, er å få gjøre noe som faktisk er «gøy», så vil den første atferden øke i sannsynlighet.

Dette er jo veldig logisk, og kan spores tilbake til operant læring…

Hundetrening – øke verdier

På kurs er det blitt mye prat om å få atferder til å få en «verdi». Dette betyr i praksis at man skal benytte seg av premacks prinsipp. Hvis hunden liker å leke, får den leke etter å ha passert støttene for et hoppehinder, selv om det å hoppe i seg selv ikke er forsterkende. Dermed vil det å passere støttene for et hoppehinder bli av verdi for hunden – for dette vil føre til noe den liker å gjøre.

«You have to finish your VEGETABLES (Low Frequency) before you can eat any ICECREAM (High Frequency)»

Burleker – samme her – det å gå inn i buret fører til å få lov å komme ut igjen (eller få godbiter der inne) for å leke eller jobbe mer (også oppnå leke eller godbit) Resultat: buret blir av verdi for hunden – her oppnår den jo så mye positivt

Så tilbake til kommentaren – bare å bruke premacks prinsipp

Susi jobbet dårlig for godbitene jeg hadde med meg. Det vil si, hun spiste dem, men heiv seg ikke rundt for mer etter å ha spist litt. Hun jobbet derimot litt bedre for å få leke. Hun lekte bra, og kunne gjøre noen få repetisjoner av det vi trente på (var rygging i dette tilfelle).

Så for å få opp verdien på godbitene kunne jeg gitt henne godbit – lekt, osv. Men i og med at godbitene ikke var en positiv forsterker i seg selv, vil det å spise disse, kun bli en måte for å oppnå leke. Og når man har en valp som er opptatt av mennesker, lukter og diverse, får man jo bare trent på at den skal spise godbiter. Godbitene vil derfor ikke ha ønsket effekt, jeg vil jo bruke dem som en positiv forsterker, ikke som en ny øvelse for å oppnå lek!

Jeg ville heller fokusert på BELØNNINGSKVALITET og KRAV til hunden før jeg satt meg ned og tenkte over premacks prinsipp, som egentlig ikke sier noe mer enn at en atferd som blir forsterket av en mer ønsket atferd (leke, spise, hilse på folk osv) vil øke i frekvens. Noe også operant læring beskriver presist.

Doggie zen på løpetisper, folk, andre hunder og mm

Hvis hunden din liker å leke med andre hunder, så kan den få leke med deg, så løpe og leke med andre hunder på kommando. Etterhvert krever man mer, at den for eksempel skal komme inn på plass, før den får leke med deg, eller springe direkte til de andre hundene. Hvorfor man i alle dager har behov for å kalle dette premacks prinsipp når man har definert forsterkning innen læringspsykologien har gått meg hus forbi. Kanskje man har fått behov for å skille mellom «primær forsterkere» og «sekundær forsterkere», eller bare belyse dette om at man må passe på at andre ting enn godbit og leke også er forsterkende for hunden.

Jeg synes ikke at man skal tenke for mye over premacks prinsipp. Det er begrenset hvor hardt en hund jobber for å få snuse i veikanten, eller hilse på folk og hunder. Men det er selvsagt greit å ha kontroll over situasjonen, at hunden vet at hvis den bare jobber litt til, og leker litt til, så får den hilse på folk. Men igjen så er det jo ønskelig at hunden faktisk arbeider for det VI har og tilby, slik at vi slipper å ha «værsågod» kommando på alt i hverdagen. Andre hunder eller folk kan være en forstyrrelse, men dette må hundene takle. Jeg ville heller hatt en hund som velger å arbeide med meg, fremfor å hilse på hunder under trening.

Har du en hund som heller vil snuse i bakken, eller hilse på folk under trening, så tror jeg ikke premacks prinsipp fører deg så mye lengre…

Konklusjon

Konklusjonen for meg vil være at jeg tar hensyn til at det er noen ting Susi jobber utrolig bra for og noen ikke. Men det viktigste er å finne noe hun liker, ellers å jobbe med såpass lave krav at hun lykkes og at jeg får belønnt, det vil si heller jobber inne i stua med godbiter, til hun klarer å lukke forstyrrelsene ute, ute av det lille søte hodet sitt.

Ellers ser jeg ikke noe grunn i å benytte seg av premacks prinsipp når man har læringsteoriene og gå etter, som forteller oss akkurat det samme.

Og videre: når jeg har problemer under treninga med Susi vil jeg heller fokusere på belønningskvalitet og krav jeg stiller. Har for eksempel byttet ut pølse med kalkun, og dette gjør stor forskjell…

Ellers en fin artikkel som også omhandler Premacks prinsipp her. Omhandler baklengskjeding. Premacks prinsipp blir brukt som argument for hvorfor øvelser som er baklengskjedet er mer stabile enn dem som er vanlig kjedet.