Etter flere år med hundetrening ser jeg to hovedforskjeller på hvordan folk tenker når de trener hund. Jeg merker selv jeg sklir litt frem og tilbake i hva som er filosofien bak treningen, noe som gjør at det jeg foretar meg i praksis varierer. På den ene siden fokuserer man kun på atferd, på den andre siden fokuserer man på hvorfor hunden faktisk gjør atferden.
Forskjellige måter å tenke på
I et læringspsykologisk perspektiv, nærmere bestemt behaviouristisk syn vil de fleste fokusere på atferder. For eksempel at hvis en hund bjeffer, må man trene bort bjeffingen nesten uavhengig på hvorfor hunden faktisk bjeffer. I teorien vet man heller ikke hvorfor hunden bjeffer, selv om man kan i mange situasjoner legger to og to sammen og finner ut omtrent hvorfor hunden velger å bjeffe i en gitt situasjon.
Hovedforskjellen mellom tankemåtene for å se på atferden til hunden eller grunnen til atferden er at atferden i seg selv er et symptom på en bakenforliggende årsak. En hund kan beskytte buret sitt, og en som fokuserer på atferden «å beskytte», vil se på denne beskyttelsesatferden som feil. Man vil da bygge verdi for å IKKE gjøre utfall mot andre hunder, samt at man vil gi en konsekvens for faktisk å gjøre ‘feil’. En hundetrener som utelukkende ser på årsaken til enhver atferd, vil i samme situasjon sannsynligvis ikke gi en konsekvens, men kun belønne for å fjerne årsaken til problemet. En slik hundetrener vil i situasjoner hvor hunden viser tegn på aggresjon, piping, bjeffing eller annen ‘problematferd’ se på alle disse atferdene som symptomer på et problem hunden har inni seg og vil forsøke å løse den bakenforliggende situasjonen uten videre tanke på om man faktisk belønner atferden eller ikke.
Jeg klarer ikke å se på hvilken side jeg lander. Jeg er helt enig i at en hund som er redd må trenes trygg, og kan ikke få konsekvenser på atferder som bunner i redsel. Men hva skjer når man har en hund som bare har utviklet en dårlig vane? Jeg tror at mange voksne hunder gjør ting når de er eldre kun av vane. Kanskje har de vært redde/stressete eller skeptiske før som utløste atferden, men etter flere måneder kan det faktisk hende at de bare fortsetter fordi det er en vane. På en annen side…:
Det man øver på blir man god på
Her kommer jeg til å trekke inn psykologi hos mennesker også. Hvordan man håndterer situasjoner i livet er ofte avhengig av hva assosiasjoner du har til en situasjon. Det er altså tidligere læring som spiller inn på hvordan man reagerer. Man kan reagere med en bevisst atferd, eller med en automatisk respons som kan forklares som en lært refleks. Er man bevisst på atferden man velger, vil man lett kunne fikse opp i følelsene man utløser i en gitt situasjon. Er man ikke klar over hva man gjør vil man ha problemer med å fikse opp i reaksjonen hvis man ønsker å endre denne, eller den er problemfyllt.
Hvis man overfører dette på hunder, så kan en hund føle noe i en situasjon, for eksempel hilsesituasjon med mennesker, og hunden vil reagere i henhold til tidligere læring. Har hunden opplevd å bli skremt i en slik situasjon vil hunden føle redsel selv om det ikke er noe spesifikt i situasjonen som er skremmende. Reaksjonen kommer da fra erfaring og kan egentlig sies å være irrasjonell. Et menneske kan man forklare dette til og ved eget ønske kan redselen gå over fordi personen forstår at han eller hun har et valg og velger å forsøke å overkomme frykten. Ved bruk av gradvis tilvenning kan man da lære at noe som før var kjempeskummelt, faktisk er helt trygt.
Sette krav til en redd hund
Hva hvis vi lærer hunden at den faktisk har et valg? Den kan velge å møte frykten med en alternativ atferd, en atferd mer passende? Et eksempel er en instruktør jeg kjenner som hadde problemer med border collien hennes som var redd skudd. Hunden hadde lært at for å komme seg til et ønsket sted måtte hun gå fint i båndet. På vei hjem fra tur begynte noe å smelle og hunden fikk nesten panikk. Eieren valgte da å fortsette å trene gå fint i bånd, og siden hunden alt hadde masse verdi for dette og var mye trent tok hun seg i det og gikk fint for å komme seg inn i det trygge huset. Etter det instruktøren fortalte var dette en gjennombrudd for hunden. Den skjønte at den kunne styre omgivelsene, selv om den var redd og dette løste mye av treningen fremover med denne hunden slik at den faktisk begynte å fungere i hverdagen. Om dette er positiv forsterkning eller negativ forsterkning som gjorde at hunden gikk fint i bånd er opp til den enkelte ettersom om man tror hunden vil inn i huset for å oppnå trygghet, eller unngå skudd og dermed velger å gå fint i bånd.
Jeg mener at man skal kunne sette ‘krav’ til hunder nesten uansett. Hvis hunden står og bjeffer på en annen hund, så vil dette for det første være meget selvforsterkende, samt vanedannende. Det vil si at hunden i lignende situasjoner kommer til å løse det med samme atferd: bjeffing. Uansett hva man gjør, bør man gjøre situasjonen så enkel for hunden at den aldri rekker å bli så stresset at problematferd kommer frem. Poenget uansett er å la hunden vite at den har et VALG. Velger den ‘feil’ atferd vil dette gi en uønsket konsekvens, velger den rett atferd får det en positiv konsekvens. Å la hunden ta mye mer ansvar for at treningen blir korrekt gir smartere og mer gjennomtenkte hunder.
Et eksempel til er at Susi og jeg fikk besøk av Orkan og Ingerid en gang for lenge siden. Susi og jeg trente utenfor huset og da de kom brølte Susi, hun sprang ut og skulle ta Orkan. Jeg hadde buret ute og trente burleker. Da Susi løp ut for å ta Orkan sier jeg «oi oi oi! – gå i buret ditt!» Susi hadde masse verdi for buret og springer frivillig inn, og avbryter selvsagt samtidig utfallet mot Orkan. Susi fikk en konsekvens for problematferden sin, som sannsynligvis har vært forårsaket av redsel og usikkerhet. Jeg slipper ut Susi nesten med en gang, og belønner henne for ikke å angripe Orkan. Jeg lar henne få hilse igjen, og hun buser seg opp igjen, og må inn i buret. Etter bare noen få repetisjoner med dette, samt belønning for rolig og fin hilsing, forsvant all aggressiviteten og hundene begynte å leke.
Problemet med disse to eksemplene som jeg se er at begge disse to hundene har sannsynligvis vært veldig nervøse når de var valper, og etablert dårlige vaner. Begge hundene ble sannsynligvis trent til å bli mye tryggere, men ved stress vil atferden som først ble lært i en situasjon først dukke opp. Det som skjer etterpå er at hunden må bevisst ta et valg om hva konsekvenser den vil ha. Og dette er i situasjoner hvor man har mye kontroll og hunden ikke står i fare for å bli skremt ytterligere.
Smiler du, så blir du glad!
Har du en dårlig dag? Du kan faktisk få hjernen til å skille ut endorfiner som gjør deg gladere ved å tvinge deg selv til å smile! Cause and effect – vil du bli mer selvsikker? – oppfør deg selvsikkert, rett opp ryggen, møt folk med blikket, smil masse, og selvsikkerheten kommer gradvis av seg selv. Hva om dette gjelder hunder også? Hvis en valp er redd mennesker, og reagerer med å bjeffe, så vil bjeffingen være forbundet med redsel og kan også fremprovosere følelsen av å være redd. Har du flere hunder? Hva skjer når den ene setter i et brøl i stua og tror den hører noe skummelt? Den andre hiver seg på selv om den i utgangspunktet ikke var redd lyden… Hvis valpen/hunden får øve seg på å være redd og stresset, vil den også bli dette som voksen. Kanskje kommer hunden gradvis over en redsel, men av gammel vane setter den i å bjeffe på besøkende, som også gjør at stresset i hunden øker fordi det er det den forbinder med at den selv bjeffer.
På den andre siden så vil en valp som i utgangspunktet er glad og trygg ha større sannsynlighet for å fortsette med dette, for den har øvd seg mest på å være glad og trygg. Med hunder (og mennesker!) er det derfor viktig at de opplever mestring i hverdagen, og mer mestring enn feiling for å bli positive, trygge og glade hunder.
Alt henger sammen, atferd og følelser, følelser og atferd, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om man bør kun se på årsakene som gjør at en hund reagerer som den gjør og trene problemer på denne måten, eller faktisk trene på disse som om det var en atferd. Som tidligere nevnt tror jeg den aller viktigste faktoren uansett er mestring, enten man velger å fokusere på symptomer (atferder) eller årsaken bak atferden.
Eller hva tror du?
Lene Kristin's Dog Agility site 