Respitt 5 – 6, Ingeridtrening og kurs

Hurra – Minus hadde 50% feilfritt på respitten på søndag, og vi nærmer oss målet vi skal ha for å få lov til å kjøre langt for å konkurrere 😀 Neste helg skal verdens beste Siri (og Nola!) og jeg (og Minus!) til Bergen (yey!) for å gå kurs for Peter Holmberg (en instruktør som er med landslaget og rekrutten, meget dyktig) med temaet: maksimer farten. Blir interessant å se hva jeg må gjøre for å få opp tempoet til Minus.

Stressnivå

Jeg har grunnet en del på hvordan jeg skal få roet Minus. Og igår falt brikkene på plass. Jeg har ønsket at hundene skal elske agility og konkurranser over alt på jord, så det å belønne med det kjekkeste de vet etter løp har kommet helt naturlig. Men ved å se på Minus da han kom i mål etter første løp på søndag, så jeg at jeg bidrar til at han bikker over ved å kjøre opp belønningskvaliteten så høyt etter løp. Minus var crazy i blikket, über-glad og forsøkte å nappe og hugge til alt han trodde vi skulle leke med. Atferdene var ukontrollerte og minnet mest om overslagsatferder. I disse situasjonene er det også sannsynlig at han hopper på andre hunder for å, eh, leke med dem. Litt hardhendt… Endringen stod klart for meg: kun godbiter på konkurranse, før og etter. Derfor valgte jeg omvendt lokking før neste løp og det ga resultater det. Snitt er ikke like crazy, men skal få samme kjedelige behandling. Ingen jackpot i forbindelse med konkurranse. Jeg vet det høres søkt ut, men arbeidsengasjement er ikke et stort problem hos borderne jeg har hatt…

Agility: feltfeil, riv (han river vingen med halen!) og disk

Hopp: Feilfritt! Kun to førerfeil 🙂 

Ingerid er så grei og har laget kombinasjoner som jeg skal filme og sende til henne, og visa versa. Selv om vi har ganske like hunder, har vi ulike utfordringer det kan være sunt å få nytt syn på. Jeg har ikke fått klippet til mine kombinasjoner enda (noen som vet om en bra app til iPad?), men vi har gått kombinasjonene hvertfall.

Snitt startet også en respitt, hun får gå inn i bånd, sitte, tas av båndet på, bli litt også får hun leke. Flink valp!

Minus’ utvikling og Amokkurs!

Nå er Minus på størrelse med Tinka og begynner å få god og fluffy pels. Han har et kraftig hode og har masse masse energi!

Sticking points

  • Fokus og driv i treningen: han har meget bra intensitet og er meeeeeget høydrifta på leking
  • Løper vekk med leken med én gang han får den: Jobber med langline og to leker. Velger han riktig (bevege seg mot meg) får han leke mer enten med samme leke, nye leke eller får masse godbiter. Velger han derimot springe vekk eller legge seg hanker jeg ham inn i langlina og tar leken fra ham. Har jeg mulighet leker jeg med Tinka og erter ham litt (han blir sur og furten)
  • Når jeg sier «takk» betyr det slipp – og ikke slippforsååhopperasktetterlekenoggripeigen. Så jeg er på hugget og røsker vekk leken etter «takk». Avventer han får han leke eller godbit – har trent dette i 3 økter nå og han begynner og bli mye mer veloppdragen
  • Ro inne. Når jeg sitter i ro vil jeg ha ham liggende et sted i nærheten (2-5 meter). Belønner dette masse. På rommet mitt ligger han under bordet, står jeg på badet er han i buret, står jeg på kjøkkenet ligger han i buret og sitter jeg i stua er han i kurven. Belønner ofte og masse for at han er i ro. Lunter han en runde får han lov til det, men hvis han spiser på planter, forsøker å stjele mat, får raptus, bjeffer på døra eller lignende må han gå litt i kurven/buret igjen. Da belønner jeg ikke, men merk at han går frivillig i kurv og bur fordi der har jeg belønnet masse på forhånd.
  • Bjeffing på folk…. Det er ikke til å unngå… Han varselbjeffer en god del på passerende. Dette jobber vi daglig med på tur og inne, samt på terrassen. Benytter meg av kindereggøvelsen og hvis jeg merker han bare trenger å få titte litt venter jeg ham ut til han snur seg mot meg for å få belønning. Dette fungerer fint. Han er 5,5 mnd og jeg regner ikke med at dette blir et problem som forfølger oss.

Til helga skal vi kjøre til Bergen for å gå kurs med Siv fra Amokk.no!!! Gleder meg kjempemasse og har hørt så mye positivt om henne i tillegg til at jeg følger bloggen hennes.

Tinka

Har fått trene MASSE med utlagt leke. Dette viser seg å være vanskelig. Passer på å ikke sende henne til leken før hun «glemmer» den og attityden er bra. Dette er VANSKELIG og er frustrerende arbeid, men det blir så verdt det nå vi får det til! Har trent avstand også og lagt på håndsignal og øvelsen begynner å flyte bedre nå. Fellesdekk med skjult fører er et problem da hun setter seg opp. Håper på bra løsning på kurset i helga. Håper også vi får trent endel rute (hvis Tinka klarer å unngå å smyge). Må trene mer på å veksle mellom fokus…. Hun er blitt bedre på å skille mellom kommandoer i baklengsgåing, men klarer ikke å generalisere dette til innkalling med stå (får fantastiske flotte dekker i stedet – regner med det kommer fra gjetingen…)

Ellers går alt vel 😀 Vi var hos fotograf forrige uke, mamma har kommet hjem fra Houston med masse kjoler og andre klær til meg – Guess og Armani ❤ og jeg har søkt på NTNU til høsten. Så det var litt om livet mitt også 😉

Oppfølging valpeoppdragelse

For 2 måneder skrev jeg en liste over ting  jeg ville fokusere på ved oppdragelse av en valp. Jeg må vel si at et virket nesten litt uoverkommelig i starten å få til. Nå er Minus 4,5 måneder og han er alt jeg kan ønske meg! Klapper meg selv (og Stig!) på skulderen for at de to første månedene ble 2 meget gode første måneder. Har kommet gjennom nesten hele lista jeg skrev og litt til (sånn som trening på passerende, barn, syklister, buss- og togreising og hjemmealenetrening) eneste jeg ikke har gjort med ham enda er å ta ham med i byen for at han skal kunne ligge i ro under bordet mens jeg er på kafé.

Har møtt endel humper i veien med Minus, han har hatt et høyt ressursforsvar på mat og leke (ovenfor meg!)for andre hunder, gjetet Tinka på tur, bjeffet på barn, passerende, vært redd biler og dekkenet sitt. Masse småting som kunne eskalert hvis ikke vi hadde vært raskt ute med å trene på de tingene han viser seg å ha problemer med. Dette har resultert i en smart liten valp som virker balansert og uredd. Har enda en lang vei å gå i forbindelse med oppdragelse og trening generelt så her kommer en ny liste siden vi sier oss ferdig med den forrige 😀

  • Komme tilbake med leke
  • Løpende felt
  • Nesedutter
  • Mere sosialisering på andre hunder
  • Lineføring
  • Ta ham med inn til sentrum og trene på passering og folkemengder
  • Burleker på trening – veldig greit og praktisk med Tinka som ligger i åpent bur hele dagen mens jeg holder kurs, gleder meg til Minus også kan gjøre det samme!
  • Gå ut av bilen-trening, passe på hva følelser Minus har når han kommer ut av bilen, belønne mer inni buret, belønne ham for å hoppe inn og ofte la ham gå ut igjen etter å ha hoppet inn
  • Shape flere triks
  • Balanseøvelser
  • Rygging
  • Utgangsstilling og bakpartskontroll
  • Gå fint i bånd

Og takk til Susi som lærte meg at alle tendenser til problemer (eller direkte ubehagelige problemer som angriping av barn i en alder av 3 mnd ;)) skal tas tak i ORDENTLIG med ÉN gang før hunden vokser seg for mye inn i disse.

Aktiviteter i det siste

Jeg er så heldig at jeg har en snill samboer som er hjemme fra offshore for tiden og det kommer godt med når man har en valp i hus. Vi har tatt noen turer sammen og jeg har vist ham litt hva man gjør for å passere, kalle inn og trene vekk usikkerhet og bjeffing. Stig har blitt kjempeflink med å trene Minus og det er herlig å vite at valpen blir godt oppdratt selv om jeg er på jobb 😀

På kveldstid har vi tatt noen turer i Sørmarka i Stavanger. Minus reagerer med bjeffing på noen forbigående, syklister og joggere. Bummer… Men det er ikke så gale at jeg ikke klarer å trene det vekk og han er i bunn og grunn en trygg og herlig type, men vi må selvsagt jobbe med dette. Minus har fått trent endel innkallinger, one-jump, hoppeteknikk og følge etter meg bakover. Samt endel sitt i ro og tørrhandling. Han har en fantastisk arbeidsvilje og intensitet. Av og til litt for intensiv som ofte fører til blod og tårer for de stakkars fingrene mine… Som Maria sa på kurset tror jeg også at han trenger å trene endel stadga (ro-øvelser) og det har vi gjort endel av og der er han ikke så fantastisk 😉 Derfor skal det priotiteres like høyt som aktive øvelser fremover, selv om det er litt mer kjedelig…

Tinka blir for tiden trent daglig på 2 by 2 og vi nærmer oss fire pinner. Jeg føler det går så tregt så måtte tilbake til videoene av Susi for å se hvordan det gikk med henne og hvor fort det gikk. Jeg ser når at Tinka ligger veldig godt an og ikke er så håpløs som jeg noen gang føler 🙂 Løpende felt derimot er stadig en utfordring, men det virker som at Tinka begynner å tenke mer. Gjør hun feil hender det oftere at hun henter seg inn av seg selv. (Minus har også fått prøve seg på planken). Tinka trenger mer fysisk trening så vi har blåst opp yoga-ballen og trener på den noen minutter til dagen. Minus får også være med.

Inne på stuegulvet driver vi og trener shaping av triks, akkurat nå er det vinking som står for tur me begge hundene. Tinka tok det ganske fort, mens Minus er fryktelig glad i hoppstå og tilbyr heller det 20 ganger, han er så søt 😀

Lydighet

5. mars er det nytt lp-stevne i Stavanger. Linda med Zalza mener vi kan bli klare til da, men jeg er ikke helt sikker. Har startet på ruta. Trener inn denne med å lære henne «spring» som betyr løp rett frem også blir leken kastet over hodet hennes. Løper hun skjevt eller mot kjeglene får hun ingenting. Ståen trener jeg for seg selv på musematte. Apporten har vi startet på og driver her med grunntreningen «hold fast». Vi har trent endel grip og hold i leke, så dette skjønte hun fort, men det må kvalitetssikres og nå dette er i boks må alle delmomentene trenes inn og kjedes. Aner ikke hvor lang tid det kommer til å ta… Så vi prøver også får vi se hvor langt vi kommer frem til påmeldingsfristen som er 20. februar eller noe! 😀

Å sette krav til en hund som er redd

Etter flere år med hundetrening ser jeg to hovedforskjeller på hvordan folk tenker når de trener hund. Jeg merker selv jeg sklir litt frem og tilbake i hva som er filosofien bak treningen, noe som gjør at det jeg foretar meg i praksis varierer. På den ene siden fokuserer man kun på atferd, på den andre siden fokuserer man på hvorfor hunden faktisk gjør atferden.

Forskjellige måter å tenke på

I et læringspsykologisk perspektiv, nærmere bestemt behaviouristisk syn vil de fleste fokusere på atferder. For eksempel at hvis en hund bjeffer, må man trene bort bjeffingen nesten uavhengig på hvorfor hunden faktisk bjeffer. I teorien vet man heller ikke hvorfor hunden bjeffer, selv om man kan i mange situasjoner legger to og to sammen og finner ut omtrent hvorfor hunden velger å bjeffe i en gitt situasjon.

Hovedforskjellen mellom tankemåtene for å se på atferden til hunden eller grunnen til atferden er at atferden i seg selv er et symptom på en bakenforliggende årsak. En hund kan beskytte buret sitt, og en som fokuserer på atferden «å beskytte», vil se på denne beskyttelsesatferden som feil. Man vil da bygge verdi for å IKKE gjøre utfall mot andre hunder, samt at man vil gi en konsekvens for faktisk å gjøre ‘feil’. En hundetrener som utelukkende ser på årsaken til enhver atferd, vil i samme situasjon sannsynligvis ikke gi en konsekvens, men kun belønne for å fjerne årsaken til problemet. En slik hundetrener vil i situasjoner hvor hunden viser tegn på aggresjon, piping, bjeffing eller annen ‘problematferd’ se på alle disse atferdene som symptomer på et problem hunden har inni seg og vil forsøke å løse den bakenforliggende situasjonen uten videre tanke på om man faktisk belønner atferden eller ikke.

Jeg klarer ikke å se på hvilken side jeg lander. Jeg er helt enig i at en hund som er redd må trenes trygg, og kan ikke få konsekvenser på atferder som bunner i redsel. Men hva skjer når man har en hund som bare har utviklet en dårlig vane? Jeg tror at mange voksne hunder gjør ting når de er eldre kun av vane. Kanskje har de vært redde/stressete eller skeptiske før som utløste atferden, men etter flere måneder kan det faktisk hende at de bare fortsetter fordi det er en vane. På en annen side…:

Det man øver på blir man god på

Her kommer jeg til å trekke inn psykologi hos mennesker også. Hvordan man håndterer situasjoner i livet er ofte avhengig av hva assosiasjoner du har til en situasjon. Det er altså tidligere læring som spiller inn på hvordan man reagerer. Man kan reagere med en bevisst atferd, eller med en automatisk respons som kan forklares som en lært refleks. Er man bevisst på atferden man velger, vil man lett kunne fikse opp i følelsene man utløser i en gitt situasjon. Er man ikke klar over hva man gjør vil man ha problemer med å fikse opp i reaksjonen hvis man ønsker å endre denne, eller den er problemfyllt.

Hvis man overfører dette på hunder, så kan en hund føle noe i en situasjon, for eksempel hilsesituasjon med mennesker, og hunden vil reagere i henhold til tidligere læring. Har hunden opplevd å bli skremt i en slik situasjon vil hunden føle redsel selv om det ikke er noe spesifikt i situasjonen som er skremmende. Reaksjonen kommer da fra erfaring og kan egentlig sies å være irrasjonell. Et menneske kan man forklare dette til og ved eget ønske kan redselen gå over fordi personen forstår at han eller hun har et valg og velger å forsøke å overkomme frykten. Ved bruk av gradvis tilvenning kan man da lære at noe som før var kjempeskummelt, faktisk er helt trygt.

Sette krav til en redd hund

Hva hvis vi lærer hunden at den faktisk har et valg? Den kan velge å møte frykten med en alternativ atferd, en atferd mer passende? Et eksempel er en instruktør jeg kjenner som hadde problemer med border collien hennes som var redd skudd. Hunden hadde lært at for å komme seg til et ønsket sted måtte hun gå fint i båndet. På vei hjem fra tur begynte noe å smelle og hunden fikk nesten panikk. Eieren valgte da å fortsette å trene gå fint i bånd, og siden hunden alt hadde masse verdi for dette og var mye trent tok hun seg i det og gikk fint for å komme seg inn i det trygge huset. Etter det instruktøren fortalte var dette en gjennombrudd for hunden. Den skjønte at den kunne styre omgivelsene, selv om den var redd og dette løste mye av treningen fremover med denne hunden slik at den faktisk begynte å fungere i hverdagen. Om dette er positiv forsterkning eller negativ forsterkning som gjorde at hunden gikk fint i bånd er opp til den enkelte ettersom om man tror hunden vil inn i huset for å oppnå trygghet, eller unngå skudd og dermed velger å gå fint i bånd.

Jeg mener at man skal kunne sette ‘krav’ til hunder nesten uansett. Hvis hunden står og bjeffer på en annen hund, så vil dette for det første være meget selvforsterkende, samt vanedannende. Det vil si at hunden i lignende situasjoner kommer til å løse det med samme atferd: bjeffing. Uansett hva man gjør, bør man gjøre situasjonen så enkel for hunden at den aldri rekker å bli så stresset at problematferd kommer frem. Poenget uansett er å la hunden vite at den har et VALG. Velger den ‘feil’ atferd vil dette gi en uønsket konsekvens, velger den rett atferd får det en positiv konsekvens. Å la hunden ta mye mer ansvar for at treningen blir korrekt gir smartere og mer gjennomtenkte hunder.

Et eksempel til er at Susi og jeg fikk besøk av Orkan og Ingerid en gang for lenge siden. Susi og jeg trente utenfor huset og da de kom brølte Susi, hun sprang ut og skulle ta Orkan. Jeg hadde buret ute og trente burleker. Da Susi løp ut for å ta Orkan sier jeg «oi oi oi! – gå i buret ditt!» Susi hadde masse verdi for buret og springer frivillig inn, og avbryter selvsagt samtidig utfallet mot Orkan. Susi fikk en konsekvens for problematferden sin, som sannsynligvis har vært forårsaket av redsel og usikkerhet. Jeg slipper ut Susi nesten med en gang, og belønner henne for ikke å angripe Orkan. Jeg lar henne få hilse igjen, og hun buser seg opp igjen, og må inn i buret. Etter bare noen få repetisjoner med dette, samt belønning for rolig og fin hilsing, forsvant all aggressiviteten og hundene begynte å leke.

Problemet med disse to eksemplene som jeg se er at begge disse to hundene har sannsynligvis vært veldig nervøse når de var valper, og etablert dårlige vaner. Begge hundene ble sannsynligvis trent til å bli mye tryggere, men ved stress vil atferden som først ble lært i en situasjon først dukke opp. Det som skjer etterpå er at hunden må bevisst ta et valg om hva konsekvenser den vil ha. Og dette er i situasjoner hvor man har mye kontroll og hunden ikke står i fare for å bli skremt ytterligere.

Smiler du, så blir du glad!

Har du en dårlig dag? Du kan faktisk få hjernen til å skille ut endorfiner som gjør deg gladere ved å tvinge deg selv til å smile! Cause and effect – vil du bli mer selvsikker? – oppfør deg selvsikkert, rett opp ryggen, møt folk med blikket, smil masse, og selvsikkerheten kommer gradvis av seg selv. Hva om dette gjelder hunder også? Hvis en valp er redd mennesker, og reagerer med å bjeffe, så vil bjeffingen være forbundet med redsel og kan også fremprovosere følelsen av å være redd. Har du flere hunder? Hva skjer når den ene setter i et brøl i stua og tror den hører noe skummelt? Den andre hiver seg på selv om den i utgangspunktet ikke var redd lyden… Hvis valpen/hunden får øve seg på å være redd og stresset, vil den også bli dette som voksen. Kanskje kommer hunden gradvis over en redsel, men av gammel vane setter den i å bjeffe på besøkende, som også gjør at stresset i hunden øker fordi det er det den forbinder med at den selv bjeffer.

På den andre siden så vil en valp som i utgangspunktet er glad og trygg ha større sannsynlighet for å fortsette med dette, for den har øvd seg mest på å være glad og trygg. Med hunder (og mennesker!) er det derfor viktig at de opplever mestring i hverdagen, og mer mestring enn feiling for å bli positive, trygge og glade hunder.

Alt henger sammen, atferd og følelser, følelser og atferd, og jeg klarer ikke å bestemme meg for om man bør kun se på årsakene som gjør at en hund reagerer som den gjør og trene problemer på denne måten, eller faktisk trene på disse som om det var en atferd. Som tidligere nevnt tror jeg den aller viktigste faktoren uansett er mestring, enten man velger å fokusere på symptomer (atferder) eller årsaken bak atferden.

Eller hva tror du?

 

Trening i det siste

Tinka og jeg har jobbet mye med hennes attityd i det siste. Det viktigste for meg er at hun er glad, gjennomtenkt og trygg i det hun gjør. Jeg aner ikke hva hun har opplevd før, men hun takler feilmeldinger på en helt annen måte en den forrige hunden jeg hadde, som ble frustrert på grensen til provosert ved uteblitt belønning. Bare at jeg klarer å lokke Tinka ut av en posisjon for så å lukke hånda gjør henne litt betuttet, så her har vi mye å jobbe med!

Derfor passer jeg på at når jeg gir en feilmelding får hun lav forsterkning ved kos og hyggelig stemme fra meg, noen ganger lar jeg henne følge godbitene eller leke i hånda mi for å terge henne med å «vise hva hun ikke fikk». Vi har trent på utg.stilling, fvf, hoppstå, bli og innmarsjer.

Noen utfordringer er det som setter litt stopper i den normale treningen og det er at hun psyker på leken og låser seg på den, har lite erfaring med dette, og tar gjern noen tips fra BC-vante som vet hvordan man ordner opp i sånt. Først og fremst forsøker jeg å unngå og forsterke dette, samt forandre på mindsettet hennes ved å belønne mye med godbit før hun får leken igjen.

Hun låser seg også på biler, og kan være vanskelig å ha med å gjøre hvis det kommer flere biler tett på og hun er i bevegelse selv. Stopper jeg opp, setter hun seg med kontakt, så vi har et bra utgangspunkt. Utfordringene ligger visst i at hun er en BC med de rasetypiske egenskapene som følger med 😀 Hun er herlig å trene med, kamper nå kjempefint og sirkelabeidet har kommet seg masse siden vi begynte! I morgen skal hun få være med meg på skolen da jeg har eksamen på mandag og må lese masse. Herlig med en hund som aldri bjeffer, trenger ikke å bekymre meg for å ta henne med noe sted.

Susi – en helt vanlig hund

Er strålende fornøyd idag, var pigg i morges og tok med Susi på en joggetur. Langet av gårde uten å tenke på at det var midt i turgåings/syklist/joggerushet rundt Stokkavannet. Susi sprang løs ved siden av meg, jeg hadde noen tørre frolic i lomma, men ikke nok hvis jeg skulle være nødt til å motbetinge alle passerende…

For å gjøre joggeturen kort så oppførte Susi seg eksemplarisk, joggere, syklister, barn på trehjulssykler og andre rariteter rundt vannet kunne passere Susi uten at hun brydde seg. Hun bare travet rundt, snuste eller hadde kontakt med meg. Noen ganger stoppet jeg opp for å motbetinge selv om jeg kanskje ikke hadde trengt, type når det kom andre hunder eller barn forbi. Susi var flink og grei, og oppførte seg som en helt vanlig hund (haha – dumt å si det sånn, men i mangel på en annen beskrivelse) som alltid hadde komt overens med barn, syklister og joggere.

Ikke bare var det sol og varmt, men Susi var en liten engel i tillegg. Herlig følelse!

Senere kom Siri og hentet oss, for en liten runde på agilitybanen. Vi trente på slalom, slalom etter tunnel, hoppeteknikk og sitt og bli på startstreken samt en lead out pivot med innkalling over 3 hinder. Trente i tillegg onejump på lengdehoppet, som var nytt for Susi. Hun ble raskt flink til å enten lange ut eller korte seg inn på kommando. Jeg håper at Susi er mellomhund, for hun kvier seg for å hoppe høyt når jeg er enten langt unna, eller at hun ikke får nok tid til å ta skikkelig sats, eller jeg forstyrrer henne med fancy handlingsmanøvre 😀 Hun blir allikevel bedre og bedre, men det betyr flere ting og trene på.

Hjem til Stavanger

Nå er vi snart pakket ferdig, Susi har fått på seg sitt tøffe pigghalsbånd(pigger utover!!) (også referert til som mudibånd) og jeg har krøpet nedi en fin jeans for å se pen ut ved siden av Susi (hun stjeler som regel oppmerksomheten). Nå gjenstår egentlig bare PCen, den kan ikke pakkes ned før til slutt, hva skal jeg ta meg til, da, da?

I morgen er det agilitykonkurranse i Stavanger. SBK arrangerer. Jeg skal være skriver i morgen (skal prøve å lure inn noen ekstra sekunder på alle border collisene), men satser allikevel på å få lurt dommeren til å måle Susi. Så i morgen kveld vil det være offisielt hvilken klasse Susien skal gå i. Kommer hun i mellom må hun konkurrere mot sine fine firbente sheltievennen (pass opp Karine og Lassie) i tillegg til Fannys Shejpa, hvor jeg satser på å ta dem på tid, men hvor de sannsynligvis slår oss på løpende felt og slalominnganger. Kommer vi i stor må vi trene myyyyeee meeeereeeee hoppeteknikk (somewhat boring), men får da også sjansen til å gå må de store gutta og hevde oss der. Det er en fordel å gå i mellom og være en av de største i klassen, og uheldig å havne i stor hvor Susi blir den minste av alle. Heldigvis er Susi en maniac med seriøse mentale problemer, så hun er galen nok til å klare seg bra blant de store også. Og hvis hun ikke klarer å ta de inni ringen vil hun nok alltids klare å ta dem utforbi, både store og små 😉

Det skal bli herlig å komme hjem til grått vestlandsvær og mamma. Lille Lucie er blitt gammel og skral og har kanskje ikke så lenge igjen. Det skal bli fint å trene med henne og den galne Lily. Også skal det blir kjekt å se gamle treningvenner med gamle og nye hunder, og se hvor langt de er kommet i treningen.