Hjem til Stavanger

Nå er vi snart pakket ferdig, Susi har fått på seg sitt tøffe pigghalsbånd(pigger utover!!) (også referert til som mudibånd) og jeg har krøpet nedi en fin jeans for å se pen ut ved siden av Susi (hun stjeler som regel oppmerksomheten). Nå gjenstår egentlig bare PCen, den kan ikke pakkes ned før til slutt, hva skal jeg ta meg til, da, da?

I morgen er det agilitykonkurranse i Stavanger. SBK arrangerer. Jeg skal være skriver i morgen (skal prøve å lure inn noen ekstra sekunder på alle border collisene), men satser allikevel på å få lurt dommeren til å måle Susi. Så i morgen kveld vil det være offisielt hvilken klasse Susien skal gå i. Kommer hun i mellom må hun konkurrere mot sine fine firbente sheltievennen (pass opp Karine og Lassie) i tillegg til Fannys Shejpa, hvor jeg satser på å ta dem på tid, men hvor de sannsynligvis slår oss på løpende felt og slalominnganger. Kommer vi i stor må vi trene myyyyeee meeeereeeee hoppeteknikk (somewhat boring), men får da også sjansen til å gå må de store gutta og hevde oss der. Det er en fordel å gå i mellom og være en av de største i klassen, og uheldig å havne i stor hvor Susi blir den minste av alle. Heldigvis er Susi en maniac med seriøse mentale problemer, så hun er galen nok til å klare seg bra blant de store også. Og hvis hun ikke klarer å ta de inni ringen vil hun nok alltids klare å ta dem utforbi, både store og små 😉

Det skal bli herlig å komme hjem til grått vestlandsvær og mamma. Lille Lucie er blitt gammel og skral og har kanskje ikke så lenge igjen. Det skal bli fint å trene med henne og den galne Lily. Også skal det blir kjekt å se gamle treningvenner med gamle og nye hunder, og se hvor langt de er kommet i treningen.

Dagens trening så langt

Inne

Inne har vi trent på å ikke ta leke på fri-signal, men kun på ta-den, i tillegg til å kunne gå fri ved fot rundt den uten å ha fokus på den. Det samme med godbiter på bakken. Susi synes det var mye vanskeligere med godbitene på bakken enn leken, så får vel fokusere litt på det fremover.

Ute

Ute har vi trene på løpende felt og svinger etter feltet. Satte opp ett hinder etter planken på «gå!gå!gå!» skal hun spurte frem og ta hinderet og springe videre fremover, og på «sususus» skal hun springe ut planken og svinge til meg. Har trent litt på nedbremsinger før på hinder og tunnel, og det gikk veldig bra på planken også. For sikkerhetsskyld hadde jeg planken mye lavere enn jeg pleier, siden jeg begynte med nye ting denne økta.

Ett hoppehinder

Etter pause trente vi på ett hoppehinder. Sist gang jeg trente hoppeteknikk var Susi veldig støl, og det har gjort at når jeg setter henne bak et hinder og setter meg i posisjon likt hoppeteknikkøvelsene har det hendt at hun vegrer seg. Derfor brukte vi noen repetisjoner på lave høyder for å bygge selvtillit for den situasjonen igjen. Ingen vegringer idag. Trente også på springe fremover på kommando på ett hoppehinder og svinge inn til meg på kommando. På både planken og hinderet spiller min fart/posisjon stor rolle. Dvs hvis jeg ønsker nedbremsing bremser jeg selv eller står i ro, hvis jeg vil ha spurt fremover løper jeg med. Susi har blitt veldig god på ett hoppehinder og legger fint inn et ekstra steg og tar et kort hopp ved svinging. Har enda ikke fått trent bend work med henne, jeg ser det trengs masse, men vil helst bruke bumps de første gangene, og det har jeg ikke.

Bedreviterne

Jeg er en av bedreviterne. Med bedreviter mener jeg ikke at jeg vet bedre, men at jeg selv ofte tror jeg gjør det. Siden kan det vise seg at jeg har tatt helt feil, eller bare visste en del av sannheten. Bedrevitere møter du i alle slags sammenhenger, også innen hundesporten. De kan ha vunnet store mesterskap med én eller flere hunder og mener derfor at de har rett til å belære andre, eller rett og slett tror de er best og slenger rundt seg med synspunkter om alt og alle. Og andre bedrevitere har ikke vunnet noenting, men har store ambisjoner og mener de kan best, og har et stort behov for å belære. De fleste bedreviterne har dette til felles, behov for å belære – ikke lære vekk, men belære.

Den belærende bedreviteren er forsåvidt bedre enn den innadvendte. Den innadvendte mener at den er best, kan bedre, men bare sier ingenting om det, de er lunefulle.

Jeg er en bedreviter, men mest innadvendt, for jeg har lært meg at det å åpne munnen for mye og uttale meg, ikke alltid lønner seg. Jeg har lært at meninger jeg har idag kan forandres mye, om ikke totalt med det jeg mener om to år, eller bare i morgen, derfor er det ofte bedre å holde seg enn å falle for fristelsen og uttale seg.

Bedrevitere ovenfor unge hundeførere og omvendt

Jeg var kanskje 15, hadde cavalier og konkurrerte masse i agility. Jeg hadde gått flere kurs og lært at det å «ta» hunden var veien til helvete og de som da skulle falle for fristelsen var dyremishandlere og det som verre var. Jeg diskuterte høylytt på canisforumet, med venner og andre hundetrenere om at den positive veien, var veien og gå. Klikkertrening var det mest effektive. Jeg klarte til og med å prestere å fortelle de mest aktive lydighetsfolkene i klubben akkurat hva jeg mente om treningsmetodene deres:  «utdaterte – 70-talls og lite effektivt» i tillegg til at de var veldig onde mennesker som gjorde hundene sine vondt for noen dumme pokaler i lydighet. Da fikk jeg huden full av blant annet én som nå er på landslaget. Veldig mange slemme og nedlatende ting ble sagt til meg og jeg vil ikke engang tenke på hva de sa bak ryggen min etterpå. Denne personen, som til og med har vært innom landslaget mente blant annet at jeg aldri kom til å bli halvparten så god som henne og var ikke beskjeden da hun sa det til meg.

Jeg var nok frekk og bedrevitende, og nå har jeg heldigvis lært meg å trå litt mer varsomt når jeg snakker med personer jeg vet har et annet syn på hundetrening enn meg, og sier gjerne «av og til må man jo…» bare for å vri meg unna en ubehagelig diskusjon. Jeg har blitt en innadvendt bedreviter, og forstår at et ord kan bety mange ting, for eksempel lederskap… Kvinnen som kjeftet huden min full for mange år siden var/er også en bedreviter, bare en annen type enn meg. Jeg håper derimot aldri at jeg kommer til å være så nedlatende mot noen, og hvertfall ikke mot noen så mye yngre enn meg.

Hundehviskere

Diskusjonen om hundehviskeren vil jeg ikke engang begi meg innpå, men det finnes flere hundehviskere enn Ceasar Milan. En av dem trodde jeg aldri jeg trengte å møte. Men da Susi skulle til mentaltest kunne jeg ikke unngå det. Det som var mest irriterende med det møtet var at han greidde alle klikkertrenere under én kam, nemlig under «belønner alt bra, overser det negative» og synonymiserte klikkertrening med snillisme og fri oppdragelse. De klikkertrenerne jeg kjenner er vel kanskje noen av de mest kravstore hundetrenerne jeg vet om! Hadde store Østli visst det, ville han kanskje stillt seg annerledes, men han var ikke klar for en diskusjon, for troen hans er så sterk.

Å være bedreviter kan være en god ting

Det jeg har opplevd gjennom mange år som bedreviter er hvor mye jeg har lært. Jeg har kastet ut et utsagn jeg trodde helt og fullendt på, og logisk nok satt igang en diskusjon hvor jeg har måttet argumentere for mine synspunkter. Dette har gjort meg rundere i kantene og mer ydmyk, sannheten kan ha mange sider, og formuleringer har mye og si. Det jeg har blitt litt redd for i det siste er å avslutte den prosessen, det skjer automatisk når man går fra en utadvendt til innadvendt bedreviter. Den innadvendte bedreviteren setter aldri igang en diskusjon, og går glipp av uendelig mye lærdom.

Bedrevitende bloggere

Diskusjoner om hundetrening pågår hele tiden, og gjerne gjennom bloggposter eller forum. Det som er så synd med å ha dette mediumet å uttale seg på, er at de man diskuterer med eller syns noe om kun er representert gjennom ord. Hvis man hadde trent sammen med de man diskuterer med er jeg ganske sikker på at det hadde vært mye mindre diskusjon. Noen er dårlige på å formulere seg, mens andre tar alltid ting opp i verste mening. Problemet med Internett er at man ikke får sett alle sidene av en sak, og derfor ser jeg det som veldig unødvendig å ta treningsdiskusjoner med personer man ikke kjenner over Internett. Folk som trener hund har forskjellig fokus på elementer i treningen, og selv om to personer trener veldig likt, kan dette fokuset bli en stor diskusjon over nettet.

Kom på en ting som ble sagt under Neil Wallis sitt klikkerkurs i Sarpsborg. Jeg og Neil hadde en diskusjon om negativ straff/positiv straff. Jeg skjønte etterhvert at han ikke hadde helt orden på begrepene og ble flere ganger bedt om å definere begreper uten at noen skjønte hva jeg mente. Dette var selvsagt frustrerende og jeg er sikker på at alle de fra det kurset kjenner meg som hun snåle blonde jenta som trodde hun visste best. Blant annet var det én på kurset som sa: «de som er veldig flinke i teorien er ofte dårlige i praksis», dette er jeg ikke enig i, men for mange er det et stort sprang fra teori til praksis, noe som gjør diskusjon med kun ord veldig vanskelig.