Trening i det siste

Tinka og jeg har jobbet mye med hennes attityd i det siste. Det viktigste for meg er at hun er glad, gjennomtenkt og trygg i det hun gjør. Jeg aner ikke hva hun har opplevd før, men hun takler feilmeldinger på en helt annen måte en den forrige hunden jeg hadde, som ble frustrert på grensen til provosert ved uteblitt belønning. Bare at jeg klarer å lokke Tinka ut av en posisjon for så å lukke hånda gjør henne litt betuttet, så her har vi mye å jobbe med!

Derfor passer jeg på at når jeg gir en feilmelding får hun lav forsterkning ved kos og hyggelig stemme fra meg, noen ganger lar jeg henne følge godbitene eller leke i hånda mi for å terge henne med å «vise hva hun ikke fikk». Vi har trent på utg.stilling, fvf, hoppstå, bli og innmarsjer.

Noen utfordringer er det som setter litt stopper i den normale treningen og det er at hun psyker på leken og låser seg på den, har lite erfaring med dette, og tar gjern noen tips fra BC-vante som vet hvordan man ordner opp i sånt. Først og fremst forsøker jeg å unngå og forsterke dette, samt forandre på mindsettet hennes ved å belønne mye med godbit før hun får leken igjen.

Hun låser seg også på biler, og kan være vanskelig å ha med å gjøre hvis det kommer flere biler tett på og hun er i bevegelse selv. Stopper jeg opp, setter hun seg med kontakt, så vi har et bra utgangspunkt. Utfordringene ligger visst i at hun er en BC med de rasetypiske egenskapene som følger med 😀 Hun er herlig å trene med, kamper nå kjempefint og sirkelabeidet har kommet seg masse siden vi begynte! I morgen skal hun få være med meg på skolen da jeg har eksamen på mandag og må lese masse. Herlig med en hund som aldri bjeffer, trenger ikke å bekymre meg for å ta henne med noe sted.

Shaping

Tinka er fantastisk å shape med. Når hun først skjønte at hun kunne gjøre noe selv, lærer hun utrolig fort. Mye raskere enn jeg var vant til med Susi i starten. Jeg husket det tok evigheter det aller meste, men så hadde hun litt andre ting å tenke på enn mat også da.

Siden Tinka er så gøyal å trene med har vi gjort følgende de siste dagene

Drakamp: Tinka vil helst bli kastet til, derfor har jeg laget noen regler som går på leking. Aldri kasting med arm, men kan spenne leken med bena. Tinka på vinne drakampen for å få lov til å bli sparket leke til. Etter to turer med dette har hun begynt å ta skikkelig i når vi leker drakamp! Har også kjørt litt omvendt lokking ved grip – dra, dette skjønte hun fort.

Nose touch i hånd: hun har fokus på hånda og kan foreløpig bare touche to ganger, men vi jobber med det. Forhåpentligvis klarer vi å få til leke i hånda ganske snart, lei av og traske etter en lekende hund…

Sitt bamse: I dag lært Tinka å sitte bamse, har begynt å sette på kommando, dette er helt nytt for henne virker det som, og hun skjønner lite av signalkontroll. Før jeg fikk frem begge labbene i været, klarte jeg å shape henne til å rette seg opp, noe som blir en bra atferd å ha til startstreken på agilitybanen 😀

Gå fint i bånd: Tinka kunne ikke gå så veldig fint i bånd, så nå har jeg trent på dette på 2 – 3 turer og nå kan jeg ha henne rundt lillefingen hele tiden. Trente ved å stoppe opp når hun dro, og dro henne tilbake hvis hun var for aktiv mot ettellerannet. Belønnet kontakt og at hun kom tilbake til meg, byttet retning. Har ikke fått trent på dette med forstyrrelser enda.

Dekk: Tinka har ingen bra ligg-kommando, så jeg driver og lærer henne dekk fra sitt og stå med bakbena i ro. Hun har et veldig fint bevegelsesmønster fra stå, fra sitt er det fremdeles litt turbulent. Har ikke satt på signal.

Sirkelarbeid: Har jobbet litt med sirkelarbeid og tørrhandling. Hun er fæl til å blindbytte meg, så jeg jobber med det, samt at hun skal være tett ved siden av meg og ikke sprette ut til siden eller foran meg på bordercollievis.

Puppy-yoga: Dette har vi hatt 3 økter på nå inne, hun har skjønt to labber på og at hodet skal ned, driver fremdeles å omvendt lokker henne og hun blir lurt trill rundt, stakkars! Da blir hun frustrert og legger seg oppgitt ned. Viktig med is i magen og vente til hun selv tar int til å gjøre noe selv, vil ikke ha en hjelpeavhengig bordis

Ellers så har hun løpetid og virker litt preget av dette for tiden. Og hvis hun er så bra nå, hvor bra blir hun ikke etter løpetiden er ferdig? Har fått papirene hennes i posten, og skal snart sende inn eierskiftepapirene, så får vi se om denne hunden er meant to be… Foreløpig har hun vist seg å være søt, mild, herlig og trenbar. Men også litt tung i kroppen og miljøberørt og myk mot folk og hunder. Hun er bare 1,5 år og jeg vet ikke hva sosialisering og miljøtrening hun har fått, men det jeg har sett, virker det som at jeg lett kan trene henne til å fungere meget bra i de fleste settinger. Og det utgangspunktet skal man ikke klage over 😀

Video av henne som blir shapet vil komme senere

Susi – en helt vanlig hund

Er strålende fornøyd idag, var pigg i morges og tok med Susi på en joggetur. Langet av gårde uten å tenke på at det var midt i turgåings/syklist/joggerushet rundt Stokkavannet. Susi sprang løs ved siden av meg, jeg hadde noen tørre frolic i lomma, men ikke nok hvis jeg skulle være nødt til å motbetinge alle passerende…

For å gjøre joggeturen kort så oppførte Susi seg eksemplarisk, joggere, syklister, barn på trehjulssykler og andre rariteter rundt vannet kunne passere Susi uten at hun brydde seg. Hun bare travet rundt, snuste eller hadde kontakt med meg. Noen ganger stoppet jeg opp for å motbetinge selv om jeg kanskje ikke hadde trengt, type når det kom andre hunder eller barn forbi. Susi var flink og grei, og oppførte seg som en helt vanlig hund (haha – dumt å si det sånn, men i mangel på en annen beskrivelse) som alltid hadde komt overens med barn, syklister og joggere.

Ikke bare var det sol og varmt, men Susi var en liten engel i tillegg. Herlig følelse!

Senere kom Siri og hentet oss, for en liten runde på agilitybanen. Vi trente på slalom, slalom etter tunnel, hoppeteknikk og sitt og bli på startstreken samt en lead out pivot med innkalling over 3 hinder. Trente i tillegg onejump på lengdehoppet, som var nytt for Susi. Hun ble raskt flink til å enten lange ut eller korte seg inn på kommando. Jeg håper at Susi er mellomhund, for hun kvier seg for å hoppe høyt når jeg er enten langt unna, eller at hun ikke får nok tid til å ta skikkelig sats, eller jeg forstyrrer henne med fancy handlingsmanøvre 😀 Hun blir allikevel bedre og bedre, men det betyr flere ting og trene på.

1. økt med Susis valg

Etter feil fokus  i treningen til Susi, har jeg nå hatt den første økten hvor jeg bevisst gikk inn for at Susi skulle ta alle valgene selv. Må legge til at inne når vi shaper triks og annet er det ikke noe problem med fokus på samme måten som ute, og jeg har heller aldri hatt stort behov for å kontrollere henne. Har prøvd å finne et blogginnlegg Fanny har skrevet om samme greiene angående setteren deres Pi, men fant det ikke. Feel free to google it yourself 😉

Hvertfall gikk jeg ut med Susi belønnet henne for å sitte for døren åpnet seg og sa okay på at hun kunne springe ut. Hun sprang ut og jeg stod igjen. Så kom hun inn igjen og satte seg i døråpningen. Jeg belønnet og løste henne fra sitten og gikk ut sammen med henne. Susi tok noen seiersrunder på gårdsplassen og jeg trasket bare rundt og ventet på at hun skulle ta kontakt. Etter omkring 3 minutt kom hun innom fikk klikk og godbit og fortsatte på runden sin. Jeg trasket og jeg merket på henne at hun nesten ventet på signal fra meg. Passet på at jeg ikke stilte meg opp konkurransemessig, som er et signal for utgangstilling. Det tok ganske lang tid før Susi valgte å komme innom igjen. Imidlertidig stod hun gjerne og så litt på meg og ventet, da hun ikke fikk kommando fortsatte hun å snuse eller leke i snøfonnene. Det som var litt synd var at vi ble forstyrret av noen unger som løp og ropte på veien, hvor jeg måtte rope til meg Susi og begynne motbetinging. Etter forstyrrelsen var forbi fortsatte jeg med samme opplegg som tidligere.

Etter det ble Susi kjempeflink til å være hos meg og var mye mer utholdende enn hun pleier. Vi trente også på noe Thomas nevnte. Man kaster godbiter til hunden. Når hunden slutter med snusinga og tar kontakt, klikker man og kaster en ny godbit. Poenget er at hunden skal bruke kortest mulig tid på valget om kontakt etter spist godbit. Susi ble veldig god på dette etter 2 repetisjoner.

Alt i alt ble det en veldig bra økt. Lite tull og mye bra fokus. Begynte kommandering av stå på avstand. Susi prøvde sitt og smelle ned i dekk, og da hun ikke fikk det til ga hun fra seg et frustrert bjeff! Noe som er veldig lenge siden hun har gjort! Ble overrasket og begynte og le, men innså at jeg måtte gi henne en timeout og gjorde det. Gleder meg til neste økt med Susi!

Susis valg

Helt siden Susi var liten har hun vært ukonsentrert. Hun ar blitt mye mye mye bedre nå, men allikevel er hun ikke så utholdende som jeg hadde håpet hun skulle være når hun var 15 mnd. I går gikk jeg en god tur på dagen, jeg belønnet masse at hun gikk med slakt bånd ved siden min, og at hun stoppet når jeg gjorde det.  Gjorde hun feil stoppet jeg opp og tok henne tilbake og forsøkte på nytt. Jeg kan hvertfall ikke fortsette å gå hvis hun skal gå utav posisjonen sin. En tanke slo meg og det er at jeg gir lite av ansvaret til Susi i treninga vår. Tidligere så har jeg gjort dette fordi hun ville absolutt ikke spise eller leke på tur eller trening, og jeg har måttet «hjernevaske» henne på at det er den eneste måten å leve livet på. Enten tar hun det jeg tilbyr og trener med meg, eller så får hun ikke gå å gjøre noe gøy. Nå er det imidlertidig blitt sånn at Susi er matvrak og elsker å leke.

Derfor er det nå på tide å la Susi ta ansvaret selv. Dette gikk opp for meg på turen tidligere på dagen, men ble veldig bekreftet på kurset om kvelden da vi skulle trene på innmarsjer. Susi sprang heller rundt og lekte for seg selv i snøen, enn å oppsøke meg. Jeg har med andre ord sjelden latt henne ta ansvar selv i sånne sammenhenger, for det første kan det hende hun går bort til en annen hund og det blir trøbbel, eller menneske eller noe annet. I hvertfall har jeg ikke ønsket at hun skal klare å belønne seg selv. Susi er flink på å komme i utgangsstilling når jeg stiller meg konkurransemessig opp, men allikevel er det jeg som tar kontrollen, det at jeg stiller meg opp er en kommando for henne for å komme i utgangsstilling. Nå skal det hvertfall bli annerledes! Fra nå av skal jeg forsøke å la henne ta alt initiativet i treningen, hvis hun stikker får jeg se hva situasjon det er i og ta valg deretter. Jeg er sikker på at etter noen økter med denne typen trening, kommer ting til å ha bedret seg betraktelig! 😀

Dagens trening så langt

Inne

Inne har vi trent på å ikke ta leke på fri-signal, men kun på ta-den, i tillegg til å kunne gå fri ved fot rundt den uten å ha fokus på den. Det samme med godbiter på bakken. Susi synes det var mye vanskeligere med godbitene på bakken enn leken, så får vel fokusere litt på det fremover.

Ute

Ute har vi trene på løpende felt og svinger etter feltet. Satte opp ett hinder etter planken på «gå!gå!gå!» skal hun spurte frem og ta hinderet og springe videre fremover, og på «sususus» skal hun springe ut planken og svinge til meg. Har trent litt på nedbremsinger før på hinder og tunnel, og det gikk veldig bra på planken også. For sikkerhetsskyld hadde jeg planken mye lavere enn jeg pleier, siden jeg begynte med nye ting denne økta.

Ett hoppehinder

Etter pause trente vi på ett hoppehinder. Sist gang jeg trente hoppeteknikk var Susi veldig støl, og det har gjort at når jeg setter henne bak et hinder og setter meg i posisjon likt hoppeteknikkøvelsene har det hendt at hun vegrer seg. Derfor brukte vi noen repetisjoner på lave høyder for å bygge selvtillit for den situasjonen igjen. Ingen vegringer idag. Trente også på springe fremover på kommando på ett hoppehinder og svinge inn til meg på kommando. På både planken og hinderet spiller min fart/posisjon stor rolle. Dvs hvis jeg ønsker nedbremsing bremser jeg selv eller står i ro, hvis jeg vil ha spurt fremover løper jeg med. Susi har blitt veldig god på ett hoppehinder og legger fint inn et ekstra steg og tar et kort hopp ved svinging. Har enda ikke fått trent bend work med henne, jeg ser det trengs masse, men vil helst bruke bumps de første gangene, og det har jeg ikke.

Its yer choice… NOT!

Siden igår har jeg passet en 6 mnd gammel hund for Ingerid og Sigurd. Hannvalpen er foreldrene til Sigurd sin og trengte pass siden den bjeffet så mye og huseierne til Ingerid klikker vinkel ved bråk fra hundene. Susi var veldig lite begeistret for den plagsomme valpen, og ville helst jage ham ut av huset i starten, men kunne gjerne leke med ham på tur.

Susi kjører the hard way

Han  er veldig glad i godbiter så begynte å trene litt med ham, han ble utrolig flink på omvendt lokking, så vi avanserte til litt burleker etterhvert. Her hjalp det veldig mye å ha en Susi som knurret hver gang han forsøkte å gå ut av buret, så han kunne etterhvert ligge der inne med en god del forstyrrelser. Haken var at Susi måtte være i nærheten, da! Klarte å lære opp Susi til at Reiku (snodig samisk navn på en hund) kunne få lov til å gå ut av buret, og drev med litt omvendt lokking. Utrolig hvor raskt det går med en hund som ikke har lært spesielt mye på forhånd! Begynner å virkelig glede meg til min neste valp, har lært så ufattelig mye på det året jeg har hatt Susi.

It’s still not yer choice

Jeg og Harald satt og spiste. Jeg hadde en skål med godbiter på bordet for å kunne belønne flinke hunder. Da Harald og jeg skulle rydde av bordet, lå Reiku på gulvet og Susi i sofaen. Reiku reiste seg for å forsyne seg av godbitene på bordet, men ombestemte seg rask da en dyp knurring hørtes fra sofaen. Flinke oppdragende Susi! I tillegg gikk hun mellom Reiku og kjøkkenbenken da han prøvde å stjele mat. Noen fordeler må det være å ha en hund som har litt syk trang for å kontrollere omverdenen!

Susi med barnetekke

Sigurd og Ingerid har vært innom her mye i helga, og hatt med den nye valpen Bris, som Susi har vært så flink med! Hun klarer å dele gjenstander med henne og leker forsiktig og stille! Jeg tror jammen Susi ville blitt en utrolig snill og tålmodig mor, noe jeg egentlig aldri ville ha ventet meg. Men etter å ha sett henne sammen med Bris må jeg si at hun har masse av de egenskapene en god tispemor bør ha!

Treningsvideo – apport og annet

Har puttet sammen noen av tingene vi holder på med om dagene i en liten filmsnutt 😀 Apporten går så sinnsykt mye bedre. Jeg jobbet endel med det for noen uker siden, men det var så mye tygging at jeg gav opp. Tydeligvis gjorde jeg mye bra, for nå tygger hun ikke i det hele tatt, men av og til tar hun omgrep. Ellers fungerer omvendt lokkingen veldig bra, litt vises på filmen også.

Bedreviterne

Jeg er en av bedreviterne. Med bedreviter mener jeg ikke at jeg vet bedre, men at jeg selv ofte tror jeg gjør det. Siden kan det vise seg at jeg har tatt helt feil, eller bare visste en del av sannheten. Bedrevitere møter du i alle slags sammenhenger, også innen hundesporten. De kan ha vunnet store mesterskap med én eller flere hunder og mener derfor at de har rett til å belære andre, eller rett og slett tror de er best og slenger rundt seg med synspunkter om alt og alle. Og andre bedrevitere har ikke vunnet noenting, men har store ambisjoner og mener de kan best, og har et stort behov for å belære. De fleste bedreviterne har dette til felles, behov for å belære – ikke lære vekk, men belære.

Den belærende bedreviteren er forsåvidt bedre enn den innadvendte. Den innadvendte mener at den er best, kan bedre, men bare sier ingenting om det, de er lunefulle.

Jeg er en bedreviter, men mest innadvendt, for jeg har lært meg at det å åpne munnen for mye og uttale meg, ikke alltid lønner seg. Jeg har lært at meninger jeg har idag kan forandres mye, om ikke totalt med det jeg mener om to år, eller bare i morgen, derfor er det ofte bedre å holde seg enn å falle for fristelsen og uttale seg.

Bedrevitere ovenfor unge hundeførere og omvendt

Jeg var kanskje 15, hadde cavalier og konkurrerte masse i agility. Jeg hadde gått flere kurs og lært at det å «ta» hunden var veien til helvete og de som da skulle falle for fristelsen var dyremishandlere og det som verre var. Jeg diskuterte høylytt på canisforumet, med venner og andre hundetrenere om at den positive veien, var veien og gå. Klikkertrening var det mest effektive. Jeg klarte til og med å prestere å fortelle de mest aktive lydighetsfolkene i klubben akkurat hva jeg mente om treningsmetodene deres:  «utdaterte – 70-talls og lite effektivt» i tillegg til at de var veldig onde mennesker som gjorde hundene sine vondt for noen dumme pokaler i lydighet. Da fikk jeg huden full av blant annet én som nå er på landslaget. Veldig mange slemme og nedlatende ting ble sagt til meg og jeg vil ikke engang tenke på hva de sa bak ryggen min etterpå. Denne personen, som til og med har vært innom landslaget mente blant annet at jeg aldri kom til å bli halvparten så god som henne og var ikke beskjeden da hun sa det til meg.

Jeg var nok frekk og bedrevitende, og nå har jeg heldigvis lært meg å trå litt mer varsomt når jeg snakker med personer jeg vet har et annet syn på hundetrening enn meg, og sier gjerne «av og til må man jo…» bare for å vri meg unna en ubehagelig diskusjon. Jeg har blitt en innadvendt bedreviter, og forstår at et ord kan bety mange ting, for eksempel lederskap… Kvinnen som kjeftet huden min full for mange år siden var/er også en bedreviter, bare en annen type enn meg. Jeg håper derimot aldri at jeg kommer til å være så nedlatende mot noen, og hvertfall ikke mot noen så mye yngre enn meg.

Hundehviskere

Diskusjonen om hundehviskeren vil jeg ikke engang begi meg innpå, men det finnes flere hundehviskere enn Ceasar Milan. En av dem trodde jeg aldri jeg trengte å møte. Men da Susi skulle til mentaltest kunne jeg ikke unngå det. Det som var mest irriterende med det møtet var at han greidde alle klikkertrenere under én kam, nemlig under «belønner alt bra, overser det negative» og synonymiserte klikkertrening med snillisme og fri oppdragelse. De klikkertrenerne jeg kjenner er vel kanskje noen av de mest kravstore hundetrenerne jeg vet om! Hadde store Østli visst det, ville han kanskje stillt seg annerledes, men han var ikke klar for en diskusjon, for troen hans er så sterk.

Å være bedreviter kan være en god ting

Det jeg har opplevd gjennom mange år som bedreviter er hvor mye jeg har lært. Jeg har kastet ut et utsagn jeg trodde helt og fullendt på, og logisk nok satt igang en diskusjon hvor jeg har måttet argumentere for mine synspunkter. Dette har gjort meg rundere i kantene og mer ydmyk, sannheten kan ha mange sider, og formuleringer har mye og si. Det jeg har blitt litt redd for i det siste er å avslutte den prosessen, det skjer automatisk når man går fra en utadvendt til innadvendt bedreviter. Den innadvendte bedreviteren setter aldri igang en diskusjon, og går glipp av uendelig mye lærdom.

Bedrevitende bloggere

Diskusjoner om hundetrening pågår hele tiden, og gjerne gjennom bloggposter eller forum. Det som er så synd med å ha dette mediumet å uttale seg på, er at de man diskuterer med eller syns noe om kun er representert gjennom ord. Hvis man hadde trent sammen med de man diskuterer med er jeg ganske sikker på at det hadde vært mye mindre diskusjon. Noen er dårlige på å formulere seg, mens andre tar alltid ting opp i verste mening. Problemet med Internett er at man ikke får sett alle sidene av en sak, og derfor ser jeg det som veldig unødvendig å ta treningsdiskusjoner med personer man ikke kjenner over Internett. Folk som trener hund har forskjellig fokus på elementer i treningen, og selv om to personer trener veldig likt, kan dette fokuset bli en stor diskusjon over nettet.

Kom på en ting som ble sagt under Neil Wallis sitt klikkerkurs i Sarpsborg. Jeg og Neil hadde en diskusjon om negativ straff/positiv straff. Jeg skjønte etterhvert at han ikke hadde helt orden på begrepene og ble flere ganger bedt om å definere begreper uten at noen skjønte hva jeg mente. Dette var selvsagt frustrerende og jeg er sikker på at alle de fra det kurset kjenner meg som hun snåle blonde jenta som trodde hun visste best. Blant annet var det én på kurset som sa: «de som er veldig flinke i teorien er ofte dårlige i praksis», dette er jeg ikke enig i, men for mange er det et stort sprang fra teori til praksis, noe som gjør diskusjon med kun ord veldig vanskelig.

Jackpot-ånden, det skal koste å gjøre rett!

I går var jeg en tur innom Antrozoologisenteret og pratet litt med Line om kurs som skal holdes fremover. Da kom plutselig Runar Næss med familyen og drakk litt kaffe med oss. Samboeren til Runar Næss skulle holde valpekurs og fortalte en morsom historie om en delfintrener de nylig hadde pratet med. Hendelsen gikk omtrent som dette:

Delfintrening

En delfintrener skulle hjem etter siste økt med delfinen. Treneren hadde litt hastverk med å komme seg avgårde og oppdaget at han/hun hadde glemt en av treningsballene igjen i bassenget til delfinen. Det var jo egentlig ikke noe problem, det var bare å be delfinen om å dra og hente den. Delfinen vegret seg, og treneren holdt opp en fisk for å få litt fortgang i sakene. Delfinen ville ikke, selv om den så hva den skulle få for oppgaven den kjente godt. Treneren tok opp den ene fisken etter den andre, og til slutt hadde han/hun 5 fisk i hendene, og da valgte delfinen å svømme og hente ballen.

Et godt eksempel på at treneren selv blir trent, men også at noen atferder koster mer enn andre. Delfinen er som kjent en smule mer intelligente enn hunder, og denne så kanskje akkurat at det var viktig for treneren å få tak på ballen fort, og det benyttet den seg av. Trenger det være negativt?

Hundetreningsverden

Hadde jeg funnet meg selv i en slik treningssituasjon, ville jeg antakeligvis tenkt:  «vil du ikke gjøre dette for den belønningen jeg bruker nå? Nei vel, men da får du ingenting» og med det gått min vei og avsluttet treningen, eller hvertfall ventet ut hunden. Er dette mest effektivt? Skal ikke hunden få velge hva det koster og gjøre en atferd? Et balansert syn på dette tror jeg er viktig. Hunden skal ikke velge forsterkere selv, men noen ganger koster det fakisk mer enn andre ganger å gjøre en atferd. Jeg kan ikke kreve samme intensitet og arbeidsvilje for tørrfôrkulene mine utenfor en barnehage, som jeg gjør hjemme i stua mi. Det er hunden som velger hva den vil jobbe for, og det er opp til treneren å balansere det slik at hunden ikke blir overbetalt, men hunden velger faktisk minimum selv. Premacks prinsipp er vel og bra til veldig mye, men noen ganger må man gi hunden det den selv vil jobbe for. Det er samarbeid vi er ute etter, ikke sant?

Coercion and its fallouts

For noen år siden leste jeg en helt genial bok, Coercion and its fallouts av Murray Sidman. Den tar for seg aversjon, og bivirkningene av det, ikke relatert til hunder, men til mennesker, familieliv, barn eller samfunnet generelt. Jeg husker godt et eksempel fra konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig. Menneskene levde under grusomme forhold, og ble tvunget til å arbeide, selv om de var syke, sultne og slitne. De jobbet for å unngå ubehag fra vaktene, som kom når de gjorde noe galt.

Etterhvert trengte ikke vaktene og time (engelsk) aversivene med at noen gjorde noe galt. De plukket bare ut tilfeldige personer som ble drept eller hardt avstraffet. Dette gjorde at de gjenværende fangene arbeidet hardere, selv om det ikke var sammenheng mellom atferd og avstraffelse.

Hva med den andre veien?

En flink hundetrener bør ha dette i baktankene, ikke bare belønne rett atferd, men av og til trø skikkelig til med en ordentlig jackpot, gjerne når det har kostet hunden mye å gjøre en atferd, men kanskje enda viktigere sporadisk og impulsivt. Dette er noe jeg har forsømt i det siste. Jeg har hengt meg for mye opp i at Susi ikke skal få trene meg til å gi henne bedre godbiter eller leker, men jobbe for det jeg tilbyr henne. Dette har gjort at jeg helt har glemt av og overraske henne med det hun virkelig har lyst på innimellom. En jackpot av og til kan jo opprettholde intensiteten mellom mange kjedelige fôrkuler 😉

img_8278