Hundetrening mot konkurranse er en balansegang mellom å få til masse fine detaljer, og deretter sette dette sammen til en helhet. Og tidligere tenkte jeg at ved å trene alle detaljene til flyt og deretter trene helhet var måten å gjøre det på. Underveis i konkurreringen med Minus oppdaget jeg dessverre altfor ofte at vi ikke klarte helheten, altså konkurransene. Dette gjorde meg trist, oppgitt og lei. En logisk stemme sa at «men hvis du aldri klarer å gå en bane feilfritt på trening, hvordan kan du da forvente å få dette til i konkurranse?» Og helt riktig, det sier seg selv at rettprosenten blir lav i konkurranse hvis man har lav rettprosent på baner også i trening. Løsningen var opplagt: tren mer hele baner på trening for å få opp rettprosenten. Siden Minus er nøye grunntrent, har jeg opplevd at det er det å sette detaljene sammen til en helhet som en utfordring, og ikke detaljene i seg selv. Lenge trente jeg på å gå lengre baner, for å tyne meg selv og Minus. Resultatene har uteblitt, i tillegg begynte det å være langt mellom de fine detaljene. problemet var at vi trente mot RESULTATET og ikke på FORUTSETNINGENE for å lykkes.
Altfor ofte har jeg hatt lyst å kaste bort hele hobbyen min, gi opp, hive inn håndkleet, selge Minus, fokusere på jobb og skole, la andre ta seg av hinderhoppingen, for dette er ikke noe gøy lengre. Jeg begynte å gå av banen når vi fikk feil og når Minus bjeffet til meg. Jeg har fått tips om dette fordi «han må jo ikke få lov å ruse fra seg sånn! Han må ut av banen når det koker over!» og «slutt å belønne med leke før og etter løp, du trenger å få Minus roligere!». Vel, nei det gjør jeg ikke. Minus trenger ikke å bli roligere, han trenger ikke å slappe mer av eller å koble på hodet sitt i ringen, han trenger hvertfall ikke en handler, trener og lagkamerat som spaserer surt av banen når vi sammen SOM ET TEAM gjør feil. Minus fortjener alltid jollyballen sin i mål, og hvis han koker over er det mest sannsynligvis noe jeg har gjort som er utydelig.
Paradigmeskiftet har startet nå, og fra nå av er det de gode detaljene som teller, og Minus får jollyballen sin både før og etter løp, og han er lykkelig. Det å få lov å springe agility, i sol, på grønt gress og vise frem det man har trent på, det er så gøy og jeg vil ikke ta vekk gleden ved å forandre på noenting. Hvis det er noe vi har manglet tidligere som gjør at VI ALDRI FÅR DET TIL så er det den viktigste ingrediensen av alle for å lykkes som team: selvtillit. Selvtillit, selvtillit selvtillit. Og for å få tilbake selvtilliten skal vi ha det gøy sammen, belønne alle forsøk i konkurranse, og det som ikke er bra plukker vi ut og detaljtrener på hjemme etterpå.
Og bare én måned etter at vi forandret på fokusområdet vårt har vi klart de to siste nappene i Hopp 2 og er nå klare for Hopp 3.
Gratulerer alle med vel gjennomført landslagsuttak, neste år vil Minus være med sa han til meg i bilen på vei hjem.
Her er filmene fra helgen takk for filming Siri og Ingerid!!!), se hvor mange fine detaljer vi har klart å få til sammen:
.
.
.
.
Lene Kristin's Dog Agility site 