Tinkas reise

Tinka var mild og snill tispe som var familiehund frem til februar 2010, kjøpt av Alexander Strøm og deretter av meg da det viste seg at hun ikke var interessert i sau tross stamtavlen. Etter noen måneder hos meg viste hun en bra porsjon gjeterinstinkter og vi har gått gjeterhundkurs og håpte på å få tatt gjeterhundprøven på henne. Jeg trente henne i agility og lydighet og debuterte våren 2011. Hun rakk å få opprykket til LP klasse 2 og napp i agility. Vi brukte året på å samkjøre oss og siste løpene vi sprang i oktober 2011 var utrolig bra, farten, føring og hoppeteknikken satt akkurat som det skulle. Endelig hadde vi funnet tonen på konkurranser og hun kom gjennom flere baner med en tid som målte eg opp mot de beste, tross av at jeg følte hun hadde mer å gå på. Jeg er stolt av henne og forståelsen hun viste for trening, tross for at hun ikke begynte før hun var 1,5 år. Jeg skal huske henne for den fantastiske hunden hun var. En flott familiehund og en eksemplarisk treningskamerat som lærte meg utrolig mye om meg selv og border collier. Vi hadde  kommet over en stor trenings- og konkurranse’kneik’ sammen og jeg lærte meg å være stolt av oss på tross av at resultatene uteble i år. Hun hadde utrolig mye bra potensiale og jeg er lei meg for at vi ikke fikk vist dette i sin helhet.

Tinka døde 25.11.2011 av ødelagt fordøyelsessystem og indre blødninger. Hun spiste i stykker leker i fleng og som regel kom de opp igjen av seg selv, eller ut andre siden. Èn bit ble dessverre liggende igjen i tarmene og skapte problemer i flere uker. Hun ble tatt til dyrlegen, uten funn 5 uker før hun døde. Hun ble svært gradvis svakere, spiste sporadisk, men gikk på do som normalt. Hun virket nesten helt frisk på agilitybanen og på tur. 23.november dro vi til dyrlegen etter at jeg hadde ringt og spurt i en 3 ukers periode om vi burde komme inn for å sjekke mer da jeg mente ting ikke var som det skulle. Fikk svar at hun sikkert bare var litt trøtt. Jeg begynte å ta meg fri fra jobb for å gå tur med henne i lyset, før jeg fant ut at vi måtte inn til vetrinærene igjen. Ga beskjed om at jeg ville de skulle ta røntgen, ultralyd og sjekke henne grundigere enn forrige gang. Og hvis de fremdeles mente hun ikke var syk ville jeg ha med antidepressiva til henne. De fant uheldigvis et ødelagt tarmsystem som var delvis blokket av en lekebit. De opererte denne ut, og jeg fikk beskjed om at hun egentlig burde vært død for lenge lenge siden. Fikk henne med meg hjem og hun ble litt bedre dagen etter. Fredag 25.11.2011 var hun bare et skall av det hun har vært. Tynn, manglet pels og nesten livløs. Det bar til dyrlegen igjen og de ga henne væske intravenøst. Jeg fikk beskjed om å dra på jobb, mens Tinka ble igjen. Jeg kommer aldri til å glemme det siste blikket hun sendte meg i dét jeg steg ut av vetrinærkontoret.

Hun sovnet stille inn den formiddagen.

Hunder kan ikke fortelle deg at de har vondt, de kan ikke peke på hvor de er skadet. Dyrleger kan repare syke dyr, men det er du som kjenner din hund best. Er du i tvil om noe er galt, krev å få den grundig sjekket. Hunder kan virke mye friskere enn hva de er, de er tapre, de vil alltid jobbe hardt for deg og dette kan være med på å skjule en syk kropp.

Farvel Tinka, din reise i denne verden slik vi kjenner den er over. Jeg vil alltid tenke på deg som den tapre, ballgale og ekstremt hengivne hunden du var.

Jeg vil også rette en oppmerksomhet til Magic Charm’s Luxerious Lily som forlot oss forrige uke, finere og galnere Cavalier King Charkes Spaniel skal du lete lenge etter.

Posted by Lene on november 27, 2011

http://lenekristin.wordpress.com/2011/11/27/tinkas-reise/