munterhund.no

Første fase: “they’re the best!”

Andre fase: “no one will ever be as good!”

Tredje fase: “no dog will ever be as fierceful!”

Fjerde fase: “lost perspective”

Femte fase: getting a new dog: “stop whining, my new dog is perfect”

For det er det hundeinteressen er for de fleste av oss, en hobby. Kom over en litt interessant artikkel i nettutgaven av Aftenposten som omhandler de negative sidene ved en lidenskap.

Når denne parallellen trekkes til hundetrening har jeg flere eksempler på personer som har lagt hele selvfølelsen i disse dyra. Jeg blant dem… Noen ganger kan dette bli altoppslukende på en mye mer negativ måte enn at man bare “må ut” for å jogge 1 mil til dagen. Hunden er der hele tiden, og er et levende vesen. Man knytter seg mye mer følelsemessing til hunden enn kun et ønske om å prestere.

Ei venninne av  å fikk problemer med sin hund, den var voktende og kunne plutselig gjøre utfall mot familiemedlemmer. Hun hadde høye ambisjoner innen lydighet med denne hunden, men dens sære vaktinstinkt gjorde det vanskelig å komme noen vei. Dette knakk henne nesten totalt, hun ble utslitt og vil idag, flere år etterpå, nesten ikke prate om hunder eller det som skjedde da. Når et par ski blir ødelagte, kan man fikse dem eller bytte dem ut. Er dette akseptert i hundeverden? Alle ser på avsky med dem som har hatt 14 engelsk settere i løpet av de siste 5 årene før de endelig fant en med et gemytt de likte. Jeg ser dette som en sunnere måte å håndtere hobbyen sin på, selv om det da er ekstremvarianten.

Jeg skulle ønske at valpekjøpere hadde mye høyere krav til valpen de får hjem i hus. Det er akkurat som når man har fått valpen i armene er alle dens genetiske vanskeligheter plutselig blitt ditt problem! Slik bør det ikke være, og man burde heller ikke gjøre det beste av situasjonen og “fikse” hunden. Ei venninne sa til meg for ikke lenge siden før jeg bestemte meg angående Susi at “det er så typisk klikkertrene å forsøke å redde alle hunder!”, på daværende tidspunkt syntes jeg ikke dette passet meg, for det var ikke en hvilken som helst hund, det var Susi! Min egen lille venn… Det er når følelsene forteller det motsatte av fornuften man bør begynne å revurdere valgene man tar.

Ikke dermed sagt at man skal gi opp en valp som gjør et utfall eller ikke spiser, man må jo trene på sånt men et sted går grensa! Akkurat hvor vet jeg ikke, mener fremdeles at Susi var i grenseland, når jeg sier dette himler de fleste med øynene

Nå skal jeg glede meg over min problemfrie hverdag hvor støvsuging ikke er en nødvendighet hver eneste dag

Husker dere hvordan Susan Garrett fokuserer på de grunnleggende øvelsene i hundetrening, og hvorfor fokus på detaljer er så viktig?

De fleste skynder seg avgårde i hundetreningen, uten å stoppe opp for å følge med på hva som egentlig foregår. Konseptet flyt er populært blant hundetrenere og du kan se fokus på flyt i reklamer (Telenor og Toro som eksempler, det finnes mange fler!). Dette er ikke uten grunn. Mennesker som opplever høy grad av flyt i hverdagen sin er lykkeligere og mer fornøyde enn de som sier at de opplever liten grad av flyt.

Idag kom jeg over et blogginnlegg som omhandler dette med å ta ting sakte, for et raskere og bedre resultat. Selv om ikke det står noe om flyt i innlegget, vil jeg påstå at det er et tema som er svært nært beslektet med det som blir tatt opp her.

Innleggene jeg linker til handler ikke om hundetrening. Jeg tror allikevel det hjelper å ha høy forståelse av hvordan detaljer og din egen innstilling ofte kan være avgjørende for resultatene du får av treningen. Du investerer tross alt tid, energi og følelser for å nå målene du selv setter.

Se for deg at du får en ny hund i hus, enten en valp eller en voksen omplasseringshund. Du ser på alle atferdene som atferder. Disse kan fjernes og nye kan læres. Ofte er det lett å være åpen og en god hundetrener i starten, fordi man vet at alt kan læres ved miljøforandringer. Det er ikke de atferdene som skjer i dag som er viktig, men lærdommen som skjer etterpå slik at fremtiden blir bedre som teller. Denne tankegangen er vanskelig å opprettholde hvis man skynder seg avgårde

“go slow – get there faster”

Er nå tilbake i Fredrikstad etter en kjempefin helg i Stavanger hvor jeg holdt kurs for Den Yngre Garde i SBK. Det var veldig hyggelig og jeg savner alltid banen på Åsen når jeg ikke er hjemme. Derfor er det ekstra gøy å få komme tilbake å holde kurs i Greg Derrettsystemet for kjekke hundefolk Jeg gleder meg til jeg får mulighet til å drive mer med den beste hobbyen i verden!

Susi er i Finland og har det veldig bra etter hva Sanna forteller. Hun er snill og grei og hadde visst fått trene litt agility med Sanna i hagen (hun driver og kjøper agilityhindre!). Hva bedre liv for Susi enn en gård med sauer, andre gøyale mudier og egen agilitybane i hagen?

Jeg synes det er morsomt å få e-post med spørsmål om hvilke kommandoer jeg har brukt i agility. For det første fordi jeg ikke helt vet hva jeg skal svare, og når jeg først kommer på det må jeg jo forklare dig-dig-dig kommando og bruken av BCBL til noen utenfor systemet, og at man egentlig ikke trenger så mange verbale kommandoer Susi må nok bare belage seg på å lære agility på nytt med ny fører Men hun er jo smart og glad, så det takler hun nok fint.

Jeg merker for øvrig at jeg ikke kan holde hundekurs for ofte, da ender jeg bare opp med en ny valp i armene veeeldig fort Selv om jeg ikke planlegger noen hund i nærmeste fremtid, vurderer jeg disse rasene:

Border Collie

Sheltie

Dverg puddel

Parson russell terrier

Pyrre

Glemte å legge til dansk svensk gårdhund! de er tøffe

Med mindre jeg finner et voksent eksemplar av en annen rase som har masse potensial blir det mest sannsynlig en av de over

Uten hund virker leiligheten tom. Jeg overlot Susi til Sanna og Inga igår kveld og gruer meg litt til tiden fremover. Takk for alle fine kommentarer, både i bloggen og ellers, på at jeg har jobbet bra med Susi og at jeg har tatt rett avgjørelse.

Jeg har besluttet å ikke få meg ny hund, og derfor vil det nok komme enda færre oppdateringer i bloggen min fremover.

Nå har jeg bestemt meg for å la Susi leve livet sitt videre i Finland med Sanna. Dette er en trist, men nødvendig beslutning. Valgene man tar i livet bør være basert på fornuft og logikk fremfor følelser. Dette blir tungt en stund fremover, men jeg er overbevist om at dette er den riktige beslutningen for meg.

Hvordan velge når man står ovenfor en situasjon som er vanskelig?

“ As a transformative new approach to decision-making, 10-10-10 is a tool for reclaiming your life. The process is clear, straightforward, and transparent. All it takes to begin are three simple questions: When faced with a complex dilemma, stop and ask, “What will the consequences of my options be in 10 minutes, 10 months, and 10 years?” Yet the outcomes are illuminating, and seldom predictable. “

Dette var én av metodene som hjalp meg til å ta den endelige beslutningen. Allikevel vet jeg at jeg kommer til å måtte gå gjennom valget jeg tok flere ganger, frem til den 13. september når hun reiser, men også etter det. Susi har blitt mye bedre, og er enkel å ha med å gjøre i hverdagen, men noen ting kan ikke forandres.

Så hva har jeg lært?

Jeg har lært at Skinner dessverre ikke holder mål. Mye er arv og genetikk, og personligheter kan ikke helomvendes. Jeg har lært å sette pris på det lille man får til selv om man har høye ambisjoner og et ønske om å nå langt. Jeg har satt pris på at hunden min spiste mat ute på tur for første gang, eller hilste fint på en fremmed person, noe som for mange er selvfølgeligheter. Jeg har satt pris på at hunden min begynte å vise dempende signaler til andre hunder etter timer med trening, turer med andre og sosialisering.

Jeg har lært å ikke dømme andre som har vanskelige hunder for at de ikke klarer å trene den, jeg vet det ligger mer bak enn en dårlig hundetrener. Jeg har allikevel lært at en god hundetrener kan fikse mye med tid, tålmodighet og rette avgjørelser. Men jeg har også lært at av og til er det ikke verdt det. Jeg har lært at støttende ord og gode venner hjelper, men at den som til slutt må ta avgjørelser og kampen, er deg selv.

Jeg har lært at noen kamper skal man ha lov til å gi opp

Trening på nervøsitet og redsler er vanskelig. Ikke bare fordi det er vanskelig i seg selv, men også fordi man knytter så mange følelser til det selv. Objektiviteten forsvinner når det er din egen hund som gjør utfall, og selv om dette er normalt skulle jeg ønske at jeg kunne se det utenfra, for å vite bedre hvordan å angripe atferder.

Det som mest sannsynlig har skjedd med Susi er at jeg har klart å undertrykke redslene hennes mot fremmede mennesker ved flooding og for høy forsterkningskvalitet over lengre tid. Ved å holde hennes fokus på leke eller godbiter, har jeg klart å få en hund som er trenbar i situasjoner hun egentlig ikke takler mentalt sett. Dette er mulig, men med denne typen trening følger også risikoen for at redslene skal bli større. Når Susi ble sliten, stresset og trøtt nok kom dette frem tydelig på Justinekurset, da ville hun helst være i buret sitt, helst ikke leke eller spise. Redslene tok overhånd, og forsterkerne var ikke lengre høyere enn redslene hennes og det kom ganske overraskende på meg.

Inner games

Dette er den ene siden av saken. Den andre er at Susi ikke har fått vært nok i miljøer og roet seg. Hun har med andre ord gått fra et skummelt sted reddere enn hun var da hun kom. Dette er ikke heldig. Og jeg tror hunder er som mennesker, når man øver mye på en følelse, blir man svært god på den… Det vil si at så lenge Susi er i situasjoner hvor hun gradvis føler seg reddere, vil dette bli en større del av personligheten hennes. Hunder har inner games de også Jo mer Susi får øve seg på å takle nye miljøer, jo bedre blir hun til det

Planen fremover er derfor å passe på at Susi alltid mestrer situasjonen. Inne handler det en sjelden gang om å venne henne til objekter hun synes er skummelt, og lyder ute. Lydene ute går for det meste av seg selv, hvis jeg merker en lyd før Susi rekker å bjeffe, belønner jeg gjerne, hvis ikke lar jeg henne bare finne utav det selv. Hunder er tross alt energibesparende dyr, og habitueringen i seg selv tar av seg endel her inne. Videre vil jeg la henne touche ting som hun er litt skeptisk til. Noen eksempler som som vil alt har trent på er kosten, paraply og en globus. Jeg shaper henne til å gå bort, dytte i og poke som hun vil i det hun synes er skummelt. Dette har hjulpet masse.

På tur har jeg blitt rådet til minst mulig godbit, for at Susi selv skal få takle situasjonen. Dette betyr at jeg av og til må snu på halvveien fordi Susi viste mye trygghet, eller vilje til å ta kontakt, som og er en måte å se om hun er trygg på. Da snur vi og spaserer hjem igjen til trygge omgivelser, og Susi får trent på mestrefølelsene sine ved å gå fra et miljø tryggere enn det hun var da hun kom.

Tid til å hente seg inn

Etter en hard treningsøkt eller hard psykisk belastning er det viktig med rolig aktiviteter så man får hentet seg inn igjen. Dette gjelder også hunder. Susi har dessverre ikke fått nok tid til å hente seg inn igjen etter alt hun er med på, eller i det hele tatt fått vært i miljøer/med mennesker lenge nok til at hun blir trygg, og dette igjen viste seg på Justinekurset.

Attitude/holdning

Jeg liker Svartbergs tankegang om at det er bedre at en hund kommer på trening, glad og positiv, og går ut enda gladere og mer villig til å jobbe enn at hunden kommer og lærer masse atferder uten ha den attituden man ønsker. Øv på holdningen til hunden, få frem det positive, før man går videre til å trene atferder og øvelser. Hva hjelper det vel at en hund kan alle agilityhinderne, men ikke er ønsker å gjennomføre de? Derfor jobber man også ofte med å utvikle gode forsterkere til hunden. Dette har jeg gjort med Susi. Jeg har trent burleker og fått opp forventning til trening når man kommer utav buret. Men dette er i konflikt med at Susi ikke er trygg i alle miljøer. Susi kan komme ut og leke, spise godbiter og trene, fordi det er “det man gjør”, men fremdeles ikke være helt trygg på situasjoner. Dette viste seg på konkurransene vi gikk i mai. Rundt ringen var Susi nærmest apatisk, ingen stor glede over lek eller mat. Da vi gikk inn i ringen gjorde hun jobben sin, men manglet gnisten som hun har i mindre krevende miljøer. Jeg har derfor valgt å ikke gå flere konkurranser med henne, frem til jeg ser at hun takler verden bedre og har et bedre “inner game”

Konklusjon

Ingen vanskelige miljøer Susi ikke takler. Kommer vi i en situasjon som hun ikke takler positivt skal hun være i den til hun begynner og slappe av (kommer an på situasjonen, selv om jeg skal forsøke å få gjort dette). Minst mulig trening – minst mulig avledning til det som er ubehagelig. La henne takle situasjoner, bli ferdig med dem, og mye avslapping.

Hverdagslydighet

Siden vi ikke kommer til å jobbe så mye med konkurranserettet trening fremover, kommer jeg til å fokusere mer på hverdagslydighet. Som å ligge og slappe av i buret sitt når jeg gjør lekser, rutiner på å sitte foran døra før vi skal ut og inn og andre småtriks vi kan gjøre inne.

Man kan kalle dette en viss aha-opplevelse. Ja, jeg visste a på et redsler må jobbes med slik at de ikke oppstår og at hunden får sjans til å takle dem og avreagere egenhånd. Dessverre har det blitt mye fokus på agilitytreningen og mindre på miljøtreningen. Heldigvis har jeg ikke tid til konkurranser og slikt før etter bachelorgraden min er tatt, og da er Susi vel over 2 år og sannsynligvis blitt en bedre livsnyter

Til slutt en liten video hvor jeg fôrer Susi samtidig som vi trener på å “piaffe”

Vel tilbake fra Justine Davenport handlingseminar. Det var utrolig lærerikt og riktig satt opp og jeg følte jeg fikk mye utav det som handler. Fikk virkelig brynet tankene på både handling og hundetrening i løpet av disse dagene, dessverre ble det hyggelige seminaret med dyktige hundefolk overskygget av min sære lille hund…

Jeg har forsøkt lenge og ikke skrive noe negativt om Susi, verken som mudi eller som hund. Nå har det kommet til et punkt hvor jeg lurer på om jeg skal beholde henne eller ikke. Video av hennes rare atferd kommer senere. Det gjør også et lengre og utfyllende blogginnlegg som beskriver Susis oppvekst, trening og atferd. Noen dager frem skal jeg bare avvente og se hva som skjer, både med mine følelser og om Sanna (oppdretteren fra Finland) har noen innvendinger om å ta Susi tilbake.

Planen for sommeren med målene er ikke oppfyllt på så mange punkt som jeg ønsket, og jeg har ikke hatt motivasjon til å trene så mye som skulle til for å nå målene mine. Jeg bør sannsynligvis stole på avgjørelsen jeg valgte å ta for noen måneder siden. Det hadde vært fint å ha en hund som er trygg, stabil og glad for å få være med ut…

“Er hunden ustabil får treneren skylden for at hunden ikke er trent godt nok, men er hunden derimot bra og stabil får oppdretteren ros for god avl”

Oppdatering kommer snart!

Veldig ikke-planlagt møte mellom Susi og sauen. Pappa og jeg skulle sprenge hermetikk i fjæra og hadde med meg videokameraet og fikk filma hvordan Susi taklet sau og to lam Vet ikke helt om hun egner seg spesielt til gjeting, hun virket litt redd, pluss at sau med lam oppfører seg annerledes enn sau uten lam…

Har trent Susi en god del i det siste, og hun har vist fremgang på de løpende feltene, serpentiner og threadler. Hun har også fått mye mer selvtillit når hun hopper og generelt begynt å løpe raskere på banen, selv i vanskelige kombinasjoner. Dette er veldig gøy!

Jeg er derimot ikke fornøyd med min innsats i slalomen. Susi viser meg gang på gang at hun ikke skjønner inngang kriteriet, og av og til hopper hun ut midt i slalomen, typisk hvis jeg er langt foran og tunnelen er etterpå. Dette er frustrerende og jeg lurer på om jeg bør gå gjennom 2 x 2 nok engang, eller jobbe videre der vi står. Drivet hennes fremover i slalom og på de løpende feltene vil jeg også gjerne ha bedre. Leste blogginlegget til Thomas nettopp, og han skrev nettopp om fremadsending. Tror jeg skal forsøke på dette treningstipset.

Det er mye annet enn hundetrening som opptar tankene mine, og treningen har blitt nedprioritert. Jeg merker jeg lar atferder gli gjennom og er mer slurvete i treningen. Dette må være en naturlig følge av at motivasjonen min og gleden jeg får ut av trening og fremgang ikke er det samme som den var før. Jeg har allikevel lyst til å satse, men vet ikke om det holder for å nå langt lengre. Jeg skal være med Ingerid på Justinekurset med klickerklok i Sverige nå i august, og kanskje får jeg tilbake gnisten min? Har også planer om å melde på til Indre Østfold Hundeklubb til AG + Hopp konkurranse og NKK Stavanger.

I august skal jeg forhåpentligvis bli med Østfoldgjengen på trening, da hybelen min er ca 2 km fra treningsbanen deres Håper at jeg og Susi kommer til å trives